100ml morserstatning...

Skammen, nederlaget, tristheten, udugeligheten, utilstrekkelighet, 

Alle følelsene dukker opp hver gang jeg skal gi min nyfødte sønn mat....

dette bildet er dessverre ikke av meg og min nyfødte sønn,
det er lånt fra mammanett.no

Norge er et AMMELAND, og sånn det blir fremstilt i media og i all skrevet lektyre du mottar mens du er gravid, er det nesten en selvfølge at alle skal få det til. Det skal kreve litt blod, svette og tårer, men alle får det til! Hvertfall var det inntrykket jeg hadde da jeg gikk gravid første gang.  "Selvfølgelig skulle jeg amme barnet mitt, det er da verdens mest naturlige ting"

Jeg har siden jeg gikk gravid med mitt første barn lest side opp og side ned med fordeler om å amme, både i bøker, pampflets og nettsider. Og alle de positive fordelene som kommer fram er så viktige for barne og gir så mange fortrinn Som stortsett alle vet er jo morsmelka konstruert for det spesifikke barnet, og alle næringstoffer og antistoffer et nyfødt barn trenger får det via mors egenproduserte melk. Fram til en baby er seks måneder gammelt kan det bli fullammet, uten noen annen form for supplement, og det skal være den beste starten et menneske skal kunne få. Blant annet skal mormelk forhindre diabetes og det gir visstnok et langt liv. Ikke bare er det vesle barnet som har fordeler av amming, jeg leste nå nettopp at de kvinner som har ammet sine barn holder seg slanke lengre. 

Etter å ha saumfart nett, bøker og alt annet jeg har funnet om amming mens jeg har båret fram to barn, ser jeg egentlig kun et ammevennlig samfunn. Det tas som en selvfølge at alle barn skal ha i seg morsmelk, og at alle mødre knytter et spesielt bånd med barna sine gjennom denne gjensidige kosen.

Visstnok er det ingen kos som kan måle seg med ammekosen.

For det finnes sikkert flere der ute som meg, som ønsker, drømmer om å få den nærheten med barnet mitt. Tenk for et privilegium det er å produsere og forsyne barnet sitt med mat, selv om det er verdens mest naturlige ting, så er det også et lite under. Men sånn ble det ikke for meg, verken med førstemann eller nå med andremann. Mine to små gutter ville ikke ta tak i brystvorta. Med storebror prøvde jeg lenge og mye, jeg sloss meg gjennom brystskjold, såre brystvorter, ustanselige timer med pumping, bryst betennelse og ikke minst sopp på brystvortene. Og endte egentlig opp som en motløs, utslitt og nedtrampa fillerye.  Jeg kommer alltid til å huske den dagen det gikk opp for meg at jeg ikke skulle prøve mer og at jeg mislyktes i ammingen. Tårene rant og hjertet brast, hvor mye hjertet brast den dagen skulle det ta litt tid før jeg innså. For etter det skulle jeg gjøre alt perfekt, siden jeg ikke fikk til det som er den viktigste oppgaven en mor har. Jeg var i en periode høyt og lavt, fram og tilbake - helt til det sa krasj og depresjonen og tårene hang over meg som det svarteste teppe. Jeg følte meg bitteliten, utilstrekkelig og mislykket som mor, selvtilliten var på bånn og tårene rant og dagene ble tunge. Det ble en hard og lang jobb å komme meg ut av den dumpa der, men det var det verd! 

Denne gangen visste jeg jo hva jeg gikk til, og regnet med at det skulle gå greit denne gangen. Det siste trimesteret mitt hadde jeg egne samtaler med jordmor ved siden av svangerskapskontroller om akkurat amming, og vi lagde en avtale om amming. Gikk det ikke etter to dager på barsel med hjelp, skulle han få tilbud om flaske, jeg skulle pumpe i permisjonen til far, men når han skulle tilbake på jobb skulle jeg se an hva jeg fikk til. Som turnusfrue så jeg hvordan visse situasjoner kunne bli vanskelig om jeg skulle passe på å pumpe jevnt og trutt, så avtalen i hjemmet (med støtte fra jordmor) var hovedfokus på to uker pumping. Om det gikk lett skulle jeg selvfølgelig forsøke lengre, men om det ble slit så skulle det droppes med en gang.

Man hører jo om alle de som ikke fikk det til første gangen, men med nr. 2 gikk det lett som en plett. Så håpet og drømmen om å kunne få ammet et av mine barn var der. Og det så positivt ut da han ble lagt til første gangen, og andre gangen - men tredje, fjerde, femte, sjette og alle de andre gangene mistet jeg mer og mer håpet om at dette skulle være easypeasy. Og siden jeg visste hvor veien kunne lede hen, hadde min jordmor på svangerskapskontroll skrevet noen ord på helsekortet mitt. Og jeg hadde en herlig engel på dagtidvakt hver dag mens jeg lå på barselshotellet. Engelen Ellen så hvordan jeg strevde med min lille og fortalte meg akkurat det de sa da jeg strevde med storebror;  den lille lille  munnen hans har ikke åpnerefleksen helt på plass og at han nok inne i magen har suttet på tommelen, så tungen presses opp i ganen og blir i veien for ammeforsøkene mine. 

Sammen ble vi enige i at jeg skulle forsøke et par dager med hjelp fra damene på vakt, men ville han ikke så skulle han få flaske og jeg pumpe/håndmelke ut det jeg hadde. Men der var det viktig at jeg begrenset meg! Det var ikke tillatt med mer enn 10min pr side! (Med storebror satt jeg 30min pr pupp, hver gang.... )

vi kan kose oss masse med flaskemating også,
blikkontakt og samtaler føres

Jeg blir provosert når jeg leser på at norske sykehus ikke skal tilbys nyfødte flaske fordi de er forpliktet under WHO`s "mor-barn vennlig initativ", jeg blir rett og slett lei meg! Jeg skjønner at amming bør frontes og at det på barselsavdelinger/hoteller må være personalet som har teknikker for å lære bort ammekunsten. For den aller første råmelken er utrolig viktig, og det er veldig viktig å gi støtte i den tøffe oppstartsperioden med amming. Men det MÅ også være litt mer rom for oss som vil, men ikke får til og hvor koppmating ikke er et alternativ. Heldigvis SKAL det være engler på vakt som forteller den nybakte moren at du er OK! Du har rett på støtte i valget du tar om å flaskemate. Men det er ikke alltid du får like mye tips og råd angående flaskemating, og det er ikke allti lett å finne informasjon rundt det med morsmelkerstatning og flaskemating. Hvem du snakker med og informasjonen du får fra helsestasjoen er utrolig viktig, og det er ikke alle som vil støtte deg i valget om å rulle inn puppen. Fra bunnen av mitt hjerte vil jeg si til deg;  Du er ikke en dårlig mor og barnet ditt blir ikke ødelagt om du velger bort pupp mot flaske og morsmelkerstatning. 

" Det finnes erstatning for morsmelk, men det finnes ikke erstatning for resten av mor! "

Og mors jobb er så utrolig mye større enn det å produsere melk, så det er viktig at du som nybakt mor  tar litt vare på deg selv også! Husk at barselsperioden kan ikke være perfekt!

tross alt er det jo dette som er viktigst,
nærhet med barnet
 og å gi den kosen og oppmerksomheten det trenger.