Hjelp, jeg må til frisøren.....

Jeg vet mange lider av tannlegeskrekk og går derfor ikke til tannlegen. Jeg har nok ikke verdens verste tannlegeskrekk, men går ikke til h•n heller. Kan ikke si at jeg merker mye problemer med tennene mine, heller. Så en gang i året hadde jeg nok aldri gått uansett, hvert halvannet eller annethvert år kanskje, for om det ikke er noe galt bør man vel heller ikke betale dyre dommer for en til å stadfeste det. 

"If it aint broken, don't fix it!"

det er noe sånt jeg drømmer om...
Jeg vet at det er timer med styling, extentions
og alle frisørkunstnernes triks.
Jeg har mange år drømt om å bare snaue meg helt,
en stilig kort frisyre.
Men det vil ikke min bedre halvdel,
han liker litt lengde på håret.

Det finnes noen andre jeg med jevnere mellomrom burde ha besøkt. Og med en som er så forfengelig som jeg er, burde ikke dette være et stort problem. Det burde være en glede, fornøyelse,  en skikkelig kosedag og avkobling når jeg skal til frisøren. Men det er det altså ikke, jeg har nemlig frisørangst! Jeg har ikke stusset håret siden januar/februar! Og nå har jeg etter fødselen mistet halve manken, og småhårene har begynt å lage en mini pigg midt i blandt de mange lokkene som er igjen. Noe alla den frisyren jeg hadde da jeg var 10-11, kort piggsveis med rottehale.  

Hvorfor har jeg angst, spør kanskje du? Det er bare hår!
Ja, det er bare hår! Og det vokser ut. Og det er ikke det at jeg har gjort så utrolig mye rart med det i livet mitt, men jeg orker ikke/rekker ikke style det hver dag. Så det henger bare der, eller er bare der i en hestehale eller flette

Og så har jeg et litt merkelig hår. Det er tusen millioner supertynne hårstrå som ikke tåler oppklipp eller fancy frisyrer. Håret er helt flatt, men etter en grusom opplevelse og et forferdelig innfall (som du kan lese om her) har det blitt noe fall,men håret har blitt så slitt og skjørt at hårstråene brekker bare børsten nærmer seg.  Men kunne jeg gjort hva som helst, så ville jeg nok helst ha sett ut som den vakre bunten med damer på høyre siden her. Langt fyldig, lekkert og med rolige kontrolerte bølger. Eller Goldwin oppe i hjørtet, kort og behagelig. Men det har jeg hørt også kan gjelder for damer over 50, så da venter jeg en liten stund til :-) 

Men nå må jeg altså til pers. Selvfølgelig har jeg hatt kyndig frisørhjelp i mange år, og ja, jeg har hatt positive opplevelser i frisørstolen. De siste årene har jeg vært til en venninne som har kjent meg i mange år. Hun er kjempeflink, men kanskje problemet er at hun kjenner meg. Hun vet jeg har angst (og at jeg ikke rekker/orker style det) og tenker at da gjør vi det enkelt og greit for Jennymor. Og det er enkelt og greit, og noen dager ganske fint. Men jeg husker en gang, jeg satt hårmodell en gang for nærmere 20år siden. Adam og Eva-toppene fikk besøk fra utlandet og skulle vise hva de kunne. Det svevde jeg ut med nærmest blondt hår oppsatt i en romersk knute og gulltråder vevd inn og ut mellom hårlag og rundt hodet. Det var ingen praktisk hverdagsfrisyre, men det var utrolig gøy å føle seg spesiell for en dag, ikke det at jeg tror jeg skal bli blond igjen for egentlig liker jeg mine brune lokker.

Etter den første gangen har jeg vært heldig å fått mange runder i styliststolen, for shows eller foto og hver gang følt meg ekstra vakker og spesiell. Krøller laget med omhu, hårnåler og pins satt altfor hardt inn, knuter og frisyrer prinsesser verdig.

Men det var det der med den hverdagsfrisyren.

heisann sveisann...
at jeg i det hele tatt tør vise
meg offentlig

Hvor finner jeg den? Hvem tør jeg utfordre? Både meg selv og klipperen? For alt annet er vel bedre enn dit jeg er på vei?

min store belt bra tidlig barndom,
er det sånn at jeg ender opp
seende ut som han?
Det nekter jeg!

Så nå må jeg ta telefonen fatt og ringe rundt etter en frisørtime. 
Det er virkelig på høy tid.