Slutten på en lang stillhet?

        

Noen ganger er stillhet en god ting, men ikke alltid. 

Ting i livet er ikke alltid verd å rope høyt om, og jeg har tidligere har fått skryt og lovord om å være åpen og blitt bedt om å fortsette. Men reisen jeg vært gjennom de siste årene som har vært mindre enn god, det har tatt tid før jeg kunne få det ned på papir. 

Underbevisstheten min har brukt ekstremt mye tid på å prosessere og fordøye reisen min. De tøffe oppoverbakkene, de krappe svingene, motvinden som føles uendelig. Det har vært mye og føltes som en ensom tur.  Noen ganger har jeg sett etter nødbremsen, for dette er ikke reisen jeg bestilte billett til. 

Jeg begynte å lese en bok forrige dagen, med et forord skrevet at Anne Kat. Hærland. Hun har gått ut offentlig med at hun har en usynlig sykdom som gjør at hun mister synet og vil ende opp totalt blind. Etter det har hun har fått kommentarer om at hun er så tøff og inspirerende som står i og lever med situasjonen hun befinner seg i. Men det er som hun skriver " det er faens så jævelig å leve med noe som det ikke finnes noen behandling for:"  ("Du ser ikke syk ut" Ragnhild Holmås 2020)

Og der må jeg si meg enig. Dette er ikke den beste versjonen av et liv jeg kunne drømt om. Det er mange drømmer jeg har gått rett forbi de siste årene. Mange stillingsannonser jeg gjerne skulle søkt på. Mange konserter jeg skulle gått på. Mange kurs jeg skulle deltatt på. Mange reiser jeg skulle gjerne tatt. Mange fjelltopper jeg gjerne skulle besteget. Mange danser jeg skulle slippet meg løs i ....... jeg kunne fortsatt inn i det uendelige....

De siste tre årene har jeg brukt på å godta at jeg kan ende med tittelen "uføretrygdet". Den store svarte sekken som liksom dras over hodet ditt og sperrer muligheter for resten livet.... den skumle tittelen som brukes som skjellsord av snyltere.... Politikere i Norge har gått ut i media og sagt at det er for lett å bli uføretrygdet i Norge, vi har for mange. Det må gjøres endringer i systemet, strammes inn, det må settes krav til de som mottar uføretrygd. 

Jeg har nå etter snart tre år ennå ikke fått "tittelen". Første søknad ble sendt inn i oktober 2018. April 2019 måtte jeg trekke søknaden min, de som vurderte den mente at jeg ikke hadde dokumentert nok hvor liten restevne jeg har. Det ble lagt vekt på en rapport skrevet i 2013, framfor et tilsvarende tiltak i 2018. Jeg manglet arbeidsutprøving og vurdering og testing av nevropsykolog. Det ble gjort før sommeren i 2019 og jeg hentet inn dokumentasjon fra tidligere behandlere om hva jeg hadde gjennomført av kognitiv samtaler/kursing, trening og behandling hos fysioterapeut. Og så ventet jeg på at Navveilederen min skulle innhente noen andre dokumenter. Det jeg ventet på var at ROL (rådgivende lege hos NAVlokal) skulle se over saken min på nytt, gi en vurdering og så kunne jeg sende inn ny søknad. Fellesferien gikk, august gikk. September, oktober - kom og gikk. Jeg sendte melding på melding, maste og maste.... november ble til desember og i julen tenkte jeg imitt stille sinn at 2020 MÅTTE bli bedre enn 2019. 

Da vi gikk over i 2020, ble jeg rådet til å sende inn en serviceklage. Nå måtte de ta situasjonen min på alvor. Noen måtte gjøre noe med saken min. Og det ble heldigvis gjort. Jeg fikk grønt lys til å søke, for nå hadde jeg gjennomført alt som sto på lista over punkter som gjorde at jeg måtte trekke søknaden. 

Sommerfuglene flakset vilt da jeg fylte ut og sendte inn uføresøknad nummer to i slutten av januar. Tenkte at denne gangen hadde jeg alt på plass...

Mot slutten av mai kom svaret: " Avslått. Ikke innvilget uføre" - de mente jeg ikke har fått tilstrekkelig kogntiv terapi med MEkyndig. Det er heller ikke utført nok gradert treningsterapi. Ingen ting av det jeg har gjort de siste årene har hatt noen verdi i NAV sine øyne. Alle timene jeg har forsøkt å gradert trene meg sterkere, friskere... Alle de timene jeg har vært og snakket med noen kognitvt. Tiltakene nav har ment jeg skulle gjennomføre, alle forslagene jeg har tilbudt meg å forsøke. Jeg har ikke blitt friskere. Jeg har fortsatt symptomer, vondter etter jeg har forsøkt å lukke øynene og overse. Jeg har fortsatt fått infeksjoner når jeg har pushet meg over tid. 

Klage på avlaget ble sendt inn før sommeren, så nå er det nok en periode med venting, uvitende om hvor lang tid jeg må bruke på å vente... venting på en avgjørelse som enten kan gi meg ro eller helvete. Og det er tøft, veldig tøft.....og som Anne Kat Hærland skrev: nei jeg er ikke modig... jeg har ikke noe valg. Reiser meg opp hver dag, se frykten i hvitøye og innser at jeg fikk ikke noe svar denne dagen heller. 

Dette er min reise, dette er mitt liv.... og det får jeg kun et av. 

...Perleterapi... 

godt mot grubling     

Det er ikke synd på meg.  Jeg klarer jo å glede meg over små ting i livet, jeg har mange gleder i livet og lar små ting telle. Jeg gjennomfører de vonde dagene og rydder de bort og vekk når de er over.

 Jeg prøver å gjøre det beste jeg kan ut av det jeg har til rådighet. Håndarbeid gir meg mestring, det er mine egne oppgaver, gleden over å lage noe, fylle tomrom med, det har blitt min terapi, skyve vonde tanker og endeløs gubling forbi uten for mye oppmerksomhet eller dybde.  

Men jeg merker at nå hadde det vært godt å få et positivt svar. Så mye av grublingen og bekymringen ikke hadde eksistert. Nå trenger jeg å komme meg videre. 

Og til Raymond Johansen: det er ikke for lett å bli uføretrygdet! Du har ikke prøvd å leve et liv med kronisk sykdom, og tydeligvis har du heller ikke gjort god nok research på veien til uføresøknad for mange av oss. Så du aner ikke hva du snakker om ! 

"Stol på vingene dine" Bjørg Thorhallsdottir