Lillebror er her

endelig kom dagen (natten) jeg har ventet og grudd meg til....

på kvelden før riene startet,
satt jeg å prøvde lage en uro til å ha over babysengen.
Men jeg rakk ikke bli ferdig, så den får vente litt til...

Lillebror meldte sin ankomst... 

Jeg merket egentlig på ettermiddagen at jeg var litt urolig i kroppen, 

men ikke noe ekstra vondt utover de vanlige jeg har slitt med de siste månedene.

(Om du ikke er interessert i fødehistorier,
må jeg be deg stoppe å lese nå.)
For her kommer en ganske enkel og ikke så skrekkelig detaljert oppsummering av
hendelsesforløpet som forekom natt til forrige fredag.)

Men da jeg lå i senga utpå kvelden, etter at lillebror (i magen hadde roet ned) 

at jeg merket noe ekstra.

Jeg sa til min kjære at jeg tror det noe skjedde, 

og prøvde slappe av litt.

Tror jeg rakk å duppe av før det var der igjen, 

og engstelig som jeg var grep jeg telefonen fatt, 

sto opp, gikk på do, og så tok jeg den skumle telefonen til Føden.

Der fikk jeg beskjed om å vente en stund til, 

                                                                                                     la det bli 10minutter mellom takene.

Jeg gikk tilbake til soverommet, 

og lå bare å skalv. 

Like etterpå kom det et nytt tak, 

og det gikk over.

Tok tiden, neste kom 12minutter etter, 

og var mye kraftigere.

Jeg bestemte meg for å se an en til før jeg ringte på nytt,

man vil jo ikke være hu masa heller. 

Neste kom nye 12minutter etter, 

da var klokka 0221.

Brukte vel gode 20 minutter på å snakke meg inn, 

og skulle få lov å komme inn, så skulle hun se på meg da.

Men hadde jeg bare 1cm måtte jeg dra hjem igjen! 

Mormor lå på alerten og kom med en gang hun fikk telefonen.

Storebror ble vekket, 

mor og far kom seg avgårde rett før 0330. 

Det er i visse tilfeller jeg er utrolig glad for yrket min kjære har valgt, 

men han kjørte litt roligere denne gangen enn forrige.

Vi kom oss fram og ble møtt av ei nydelig og rolig jordmor. 

I gangen fikk jeg ei rie og måtte selvfølgelig tisse etter at den var forbi.

Hun tok oss med inn på et samtalerom,
og det eneste jeg ville samtale om var at jeg ikke ville hjem,
noe hun betrygget meg med at det så nok ikke ut til at jeg skulle hjem tomhendt hvertfall.
Og før vi sa noe mer,
kom ei ny rie og jordmora fant ut at det nok var lurt å flytte oss over til ei fødestue.

Det viste seg at denne herlige damen hadde vakt på ei Atun-stue,
og det vil si at det var den mest "naturlige" fødselsstuen de har der.
Det lignet mer på et hotellrom,
med en halvstor seng, en sakkosekk, et bad, et skap, pynt i vinduene, gardin over senga og en datamaskin i hjørnet.
Etter noen rier til kom tiden til at hun ville sjekke hvordan det lå an med meg,
og da viste det seg at jeg var jo et stykke på vei, med hele 5cm.
Da hadde klokka klart å bli 0330,
men jeg må si at tiden var noe jeg ikke la merke til den natten.
Hver gang en rie kom forsøkte jeg å puste dypt og rolig,
men jeg må innrømme at det et og annet bannord jeg ikke klarte kontrollere.

Med forrige fødsel i minne ba jeg om lystgass,
for det hadde jeg veldig god bruk for sist,
men etter hver eneset rie havnet jeg i en fyllesnurr uten selve rusen.
Så denne gangen var ikke lystgass noe morsomt,
dermed ble det ikke så mye jeg kunne lene meg mot av smertestillende.
Jordmoren spurte om jeg ville bytte rom og prøve å ta et bad,
men inne i mitt hode så kan jeg ikke forestille meg å at jeg kan klare å føde i vann.
Med alt det andre som også kommer ut sammen i samme prosessen,
må jeg innrømme at det fristet lite å sitte i et kar med vann.
Så fortalte at hun kunne sette noen akupunkturnåler som kunne lindre smertene litt,
det kastet jeg meg på,
og det fungerte godt
- helt til jeg måtte på do og i det jeg reiste meg opp,
da føltes nålene som om de var kniver som sto inn i huden min.

Den doturen ble vendepunktet,
da gikk vannet og jeg fikk de første følelsene til å presse.
Jordemor ville at jeg skulle sitte litt til,
men jeg var så redd for at lillebror skulle havne i do at jeg ikke ville.

På vei til senga igjen ble det helt klart at det ikke var noen vei tilbake,
da ble det klart for meg hva jeg skulle til å gjøre
og da kom frykten.
Frykten for at det skulle ta like lang tid som sist,
frykten for at jeg å føle at jeg ikke skulle klare gjennomføre det,
som sist da kom en barnelege og var klar med tanga.
Den ble det heldigvis ikke behov for,
verken da eller nå,
for med hjelp av en supertøff jordmor og en bedøvelse,
kom storebror ut med urkraften som fantes et sted i moren.

Denne gangen hadde jeg et par rier hvor jeg fortalte jordmor at jeg ikke turte mer,
men da måtte hun skuffe meg og si at jeg dessverre ikke hadde mye valg,
det var bare en måte å bli ferdig med dette og det var å presse.
Så da var det bare å bite sammen tennene og gjøre som jordmoren
og ikke minst kroppen min fortalte meg at jeg måtte.
Etter to pressrier, en pustepause som virket langt som et vondt år
så kom en avsluttende rie hvor hele kroppen til den lille bare skled ut.
Kl. 0643 var det hele over,
og lillebror ble lagt i armene mine.

Jeg kan ikke si at det var en deilig opplevelse,

her er lillebror bare to timer gammel,
og skjønn som rakker`n

for jeg hadde vondt hele veien igjennom.
Men jeg følt at det var mer kontrollert.
Ikke hadde jeg mange riene hjemme før vi dro inn,
når vi var på sykehuset slappet jeg mer av,
for da var jeg i "hendene" på en herlig jordmor,
ei som hadde kontroll på det jeg ikke kunne kontrollerer.

Jeg sitter igjen med en bedre fødselsopplevelse nå
enn den jeg hadde fra før.
Og for ikke snakke om oppholdet på barselshotellet,
der var jeg omringet av engler i uniformer.
Herlige dame som støttet hele veien
og kom løpende for å hjelpe hver gang jeg dro i snora.









Nå er vi vel hjemme og kommet oss ganske godt i gang.
De siste to døgnene har lillebror bare villet ligge tett inntil mamma`n sin,
noe som er kos og litt slitsomt.
Å aldri ha to armer ledig kan ta på en nybakt tobarnsmor.
I dag har jeg hatt begge armer ledig i noen timer,
men jeg har ikke fått gjort noe som helst likevel...
Og sånn skal det vel være en liten stund framover, det er jo det som er barselstid.
Nå er familien komplett
og lykkerusen bruser i årene.
Jeg er (foreløpig) så rolig og tilfreds at stresset rundt det å være turnuskone og tobarnsmor er litt glemt.

Kaffelatteland her er jeg!