Skinneløs framgang

Siden vi signerte kjøpskontrakten av leiligheten i begynnelsen av januar i fjor, 

har vi hatt drømmen om å bygge ut. 

Vi viste jo da at vi kom til å bli en til en liten stund senere, 

men siden den dagen har noen satt kjepper i hjulene på oss hele veien. 

Skjøtet som det var noe tull med,

og for å gjøre en utrolig lang og slitsom historie kortere

så ble leiligheten offsielt vår 01.07.2010. 

Nesten et halvt år etter. 

Jeg var litt opptatt da med min nye situasjon som mor,

men i oktober tok jeg en tur til rådhuset 

for å forhøre meg om utsiktene for å søke om utbygging.

Det skulle ikke by på mye problemer, mente mannen....

Akk, så feil den profetien slo ut!

Det har vært en prosess med problemer uten like, 

nå mange måneder, møter, telefoner, tårer og hyl etter

er byggegodkjenningen innen rekkevidde -

vi måtte bare kjøpe tomt og bod

 til den nette sum av 53 000 kr først.

For noen måneder siden

 hadde jeg et møte med en eldre hyggelig byggherre

han virket nøye og pertentelig.

En mann man kan stole på.

Min kjære har snakket flere ganger med han på telefonen

og vi fikk en muntlig pris. 

Den ville vi gjerne ha skriftlig, 

men da forsvant mannen. 

Vi får ikke tak i han på mail eller telefon, 

nå har vi prøvd i flere uker 

og jeg er irritert over at han har forduftet

 sånn rett foran nesen på oss.

Men egentlig mest av alt er jeg litt redd noe har skjedd med han...

Men vi står igjen like langt...

Ingen til å bygg for oss...

Da hjelper det lite de timene og kaloriene vi har brukt på å tillatelsen....

Et lite halmstrå strekker seg opp fra bakken, 

vi kjenner en som kanskje kan gjøre det.

Det kan ta litt lengre tid, 

og vi må nok hjelpe til litt...

Vi bare drømmer om den dagen,

vi har to soverom, 

spisestue 

og egen tv-rom.

Drømmen er der, 

den føles bare fjern og uvirkelig om dagen.