Å tenke på det som har vært -

noen ganger drømmer jeg tilbake - tilbake til en tid da jeg gjorde spennende ting. Føler jeg nå.

Reise rundt omkrig, se verden, vinne Se&Hørs Fotofjes 96 - var tøff i trynet og dro alene til Milano og skulle bo alene på et "modellhotell". Ta bilder med fotografer som bare kunne italiensk, bli med ukjente på Halloweenfest, reise alene med tog til Bergamo (som visstnok måtte byttes i Cargnate, ble jeg forklart på italiensk av mannen i billettluke, jada svarte jeg), på flørter`n med (den tids) italienske fotballspiller nummer 1 - dra til Dubai for å bo og jobbe 2 måneder, med bare ukjente. Og i dette øyeblikket av mimring kom jeg på at det er en stund siden jeg sjekket om jeg finner bilder av meg på nettet : hm - google! Google: Jumeirah Beach Hotel Dubai. Nope - på deres egen hjemmeside har de byttet ut til bilder av nyere dato, men jeg valgte bilder og bare så - og vips 

http://www.visit-dubai-city.com/images/Jumeirah-Beach-Dinning.jpg

Her sitter Laila og jeg og spiser lunsj i en Cafè midt i hotelles handlegate. Bak shoppingvogna vår, er det de mest eksklusive butikkene som var i Dubai - den gangen.

Google: Carnevale Dubai - bilder 

http://www.yadig.com/detail/profile-photo.aspx?BizProfileID=4118&MediaAlbumID=1887

På dette bildet har jeg på meg smykker til mange hundre tusen. Armbåndet og smykket er noe av det vakreste jeg har sett, og da vi var ferdig med å ta bildene ble jeg sendt ned for å levere de tilbake i butikken på hotellet.... hmmmm - tenk om jeg hadde valgt annerledes enn det jeg gjorde? Da hadde jeg kanskje ikke sittet her med to hender.

Google: Wedding in Dubai -

http://www.excelloz.com/Dubai/Jumeirah_Beach_images.html

Denne kjolen kostet 50 000 dihram, og det kunne man gange med to. Det var en nydelig kjole, en vakker prinsessekjole man bare kan drømme om - og etter en liten stund fikk jeg høre at det var ei som hadde giftet seg i den, heldiggrisen ! Det var bare et problem - det var ikke så lett å bevege seg i den, ikke gikk det an å sitte så jeg stod i den kjolen der urørelig i 6/7 timer mens vi tok bilder. Så hvordan hun kom seg framover, det aner ikke jeg. Men jeg håper hun hadde et fantastisk bryllup for det.

Mannen som tok disse bildene er en tysk "hus" fotograf - det vil si at til vanlig tar han bilder av ting som kun er i ro, og han er vant til å ta bilder ute og å vente på rett lys og stemning - for å si de sånn jeg er ikke, heller ikke den gang, et hus og jeg er (og var) til de grader bevegelig - så når hvert bilde vi skulle ta tok type 5-7timer. Å bare stå stille med masse sminke, hår, maske i samme stilling (fordi det ble vanskelig om jeg drev å beveget meg) i flere timer i strekk, var ikke bare morsomt. Men det er stas å ha vært med på nå i ettertid.

Jeg lever på en måte som om dette er et annet menneske som har gjort, og på sett og vis er det jo det - for jeg gjør ikke dette til vanlig. Jeg har ikke sånne kjoler i skapet, smykkeskrinet inneholder ikke smykker til enorme summer, jeg spiser ikke på fancy restauranter - jeg er bare Jenny og det er egentlig greit. Men det er jammen gøy å mimre litt tilbake og kanskje få opp selvfølelsen et hakk.