Uforståelig -

Livet er så umenneskelig urettferdig noen ganger. De kampene som enkelte mennesker må gjennomgå og ikke seire, hva er meningen med det? Og hva er gevinsten til de som sitter igjen?

Det har tatt meg noen dager med grublinger, og har ennå ikke forstått det - jeg går og titter etter deg fortsatt på butikken, for det var der vi traff hverandre det siste halv året. Jeg tenker ofte på bøkene vi snakket om, filmene vi begge har sett og syns var bra og alle de artige historier du kom med.  Og som mamma sa at du og broren din gikk i den første barnehagen sammen med Ingrid og meg, så har du spilt håndball sammen med Ingrid etter det, så du har liksom alltid vært av min sfære.

Den siste gangen vi rakk å ha en ordentlig prat stod vi sammen med appelsinene på Meny, og du heller høre om mine trivielle problemer enn å dvele med dine egne. Selv om du fortalte hva hvor du lå an i løypa, var det ikke noe vi skulle snakke om - " det er greit å informere om situsjonen, men du ville heller høre om alle de småtingene jeg sleit med. For du ville " føle på andres vondter " og " leve litt gjennom dem"".
Den empatien sitter igjen hos meg, Camilla. At du gjennom mine vondter ville leve litt "vanlig" igjen og glemme alle dine vondter og problemer.

Som jeg skrev til deg uken før du døde, så var jeg litt redd deg da jeg var mindre. Du var så tøff, og litt kjapp i munnen, at jeg som to år yngre var litt redd for å snakke til deg. Men det løsnet veldig fort etter vi ble bedre kjent som unge voksne. Og nå ser jeg bare tilbake på en fantastisk person - det var så lett å snakke med deg om alle små og store ting - morsomme, kjedelige eller triste. Du var ei munter jente, alltid et stort varmt smil om munnen og humøret på topp - som du var godheten selv.

Hele min oppvekst, når det har vært snakk om deg i min familie har en ekstra setning alltid blitt tilført; "bestefaren hennes var en kjemper". Men det kan man jammen si ligger i slekta, Camilla. Jeg kan meg hånden på hjertet si at det har vi alle forstått nå når det er dessverre er litt for sent. Og det må jeg si at jeg  smertelig fikk oppleve da vi "løp" bakerst i lysløypa før håndballtreninger og kamper. vi var nok ikke de som likte best å løpe i den runden i skogen, og likte hvertfall ikke å bli tatt igjen (med flere runder) av de andre. Men vi holdt ut, helt til det var tid til å gå inn. Ok, vi løp kanskje ikke så effektiv hele tiden, men for oss var det mer enn nok effektiv løping, vi ble varme og slitne. Poenget her er at verken du eller jeg gav oss før vi skulle. Og det gjorde du overhodet ikke denne gangen heller, Camilla, du er en fighter i mine øyne, du gav deg ikke - du holdt motet oppe hele veien, både ditt og andres. Takk for at jeg fikk kjenne litt på fighteren i deg. 

Mine tanker går til ikke minst datteren din, kjæresten din og familien din, men også til dine nærmeste venner som stod deg så nær og elevene dine som du gav alt til. 

Alle rundt deg går med smerter i hjertet - for vi har mistet en herlig og god mor, datter, kjæreste, søster, lærer og  venninne.

Hvil i fred, Camilla. Du forsvinner aldri helt - for du vil alltid være med oss i våre hjerter!

hjertet har jeg lånt fra

http://smishy.blogg.no/1259859895_et_hjerte_til_regine_.html