Berits sjokoladekake

Jeg har begynt å lure på når jeg først følte meg molfunken.
Og jeg kan huske at jeg allerede på videregående
hadde stunder hvor jeg satt alene på rommet mitt,
tegnet eller gjorde ingenting og var trist og lei.
Eller så på tv for å flukte.
Jeg følte meg alene.
Jeg visste noen ganger at det var ting som skjedde rundt om i vennekrestene,
men ingen hadde egentlig inkludert meg.
Så jeg følte meg ikke velkommen
- nå skal sant sies at jeg spurte vel heller ikke.
Men det var jo for å skåne meg selv litt,
i tilfelle nei.

Dette nydelige bildet lånte jeg fra
Bisondesign.no

Og så kom jeg på en hendelse om en av disse kveldene.
Jeg satt alene og så på "Miss Univers" kåring.
På den tiden var jeg en liten guttejente,
redd for å være pen,
redd for å være spesiell
og bare satt der å følte meg rar og annerledes
- men jeg hadde en fjern og uvirkelig drøm.
Om en dag å stå der og smile like vakkert som damene på tv.
Å kunne få lov å prøve noen av fine kjolene de hadde på.

Så plutselig ringte telefonen,
det var han som hadde fest den kvelden -
han lurte på hvorfor ikke jeg var der.
Jeg var jo en av gutta, så jeg måtte jo være der!

Da ble jeg todelt inni meg,
jeg var glad for at noen husket meg
jeg ble lei meg - for jeg ble sett på som en av gutta!

Jeg satt jo der og drømte om å være en av de pene perfekte damene,
som alle gutter siklet etter....
Og jeg var bare en av gutta !?!

Slike hendelser kommer og går i livet,
det er ting man ikke kan styre.
Man kan le av det i ettertid,
men det man egentlig ikke ser er at de kan legge spor.
Men jeg må innrømme at jeg har tenkt mest positivt om den hendelsen,
og smiler litt med meg selv når jeg tenker tilbake.


bildene har jeg lånt fra:
http://criticalbeauty.com/MU_Telecast_1995.html
http://www.bisondesign.no/v3/index.php?option=com_content&task=view&id=160