Tårer

- "barsel", sliten eller ny depresjon?

Snart fire måneder har gått siden lillebror ble en del av hverdagen vår,
og det har vært fire måneder uten to dager som var like.
Sånn skal det jo være en stund etter at en ny verdensborger har sett dagens lys,
og det er en kjennsgjerning at det er slitsomt å være nybakte foreldere.

Nå har vi vært så heldige at vi har fått nok en herlig gutt
som sover søtt og ganske så lenge om natten.
Det er en mating en gang mellom 04 - 06 en gang,
noen ganger har han sovet opptil 8timer i strekk,
og så en ny økt på 3-4timer.

Men på dagtid har det vært lite soving,
mye gulping, bæring, byssing og hjemmesitting.
Det å ligge i vognen har ikke vært noe topp,
og siden det har  vært en del gulping
har bæresele ikke vært mors høyeste ønske.
Så da har det blitt mors armer,
eller babygym med mor ved siden av.
Og da har jeg fått til å hekle litt,
heldigvis...

Noen dager, gjerne morninger når vi er alene,
(og det har vi vært mye da turnusmannen har vært borte på kurs i tre uker)
og jeg MÅ gjøre noe, mate lillebror, skifte en bleie,
ta ut av oppvaskmaskinen, vaske en ladning med klær, osv
føler storebror at han får for lite oppmerksomhet.
Han har da funnet ut at det er kjempegøy å "erte" mamma,
så han skrur av ørene og gjør det motsatte av det jeg ber han om.
Akkurat da blir jeg superstressa
og det hender det at det går en smule varmt under topplokket.
Da jeg blir sur, lei og litt sint.
kanskje jeg til og med kjefter for småting han ikke trenger kjeft for.

bjørg thorhallsdottir - mors kjærlighetsteppe

Når jeg da har levert i barnehagen får jeg utrolig dårlig samvittighet,
jeg blir enda mer sliten, stressa og
og dagen er helt ødelagt.
Tårene renner,
halsen snurpes
og magen blir vond.
Og det går ikke bort.
Om jeg den dagen møter noen som spør;
"hvordan går det ?"
har de skutt gullfuglen.....
Klagefossen og tårekrana er åpnet.

Men etterpå at jeg har snakket med noen,
og "lempet" av meg det som gjør vondt
føles det litt lettere.

For et par uker siden møtte jeg ei barndomsvenninne,
og da hadde jeg en sånn dag....
Krana åpnet seg og jeg "tutet" litt.
Da jeg fortalte at jeg var litt redd for en ny depresjon,
ga hun meg det beste verktøyet jeg kontrollere meg selv med.
Hun spurte;
" Ser du positivt på noen ting, og gleder du deg over småting i løpet av dagen? "

Der kan jeg svare et rungende "JA",
så skuldrene er senket og humøret  får lov å være som det er litt til.
Det er nok bare "barsel"- eller slitentårer,

her ligger lillebror og sover søtt
i vogna inne

og det må jeg tillate meg selv å ha!

Nå har vi hatt flere runder hos kiropraktor,
så sovingen i vognen er mye bedre
- opptil flere timer i strekk.
Og gulpingen har avtatt betraktelig!
Så nå er det bare for mor å komme meg litt ut i verden, være sosial og gjøre litt morro!