Symptomfri

I litt over et år har jeg vært fri for mine MEsymptomer.

Og det er en stor glede og lettelse. 
Jeg husker siste dagen med plager,
rett før jeg ble gravid var jeg på jentekveld,
kanskje vinen ikke gjorde kroppen min så godt,
men dagen etter lå jeg i senga og klarte ikke røre meg.
Beina holdt ikke kroppen oppe,
tunga sa ikke det hjernen ville,
øynene tålte ikke lys,
lyder ble forsterket i øregangene,
men kroppen ville ikke sover.

Disse plagene ble borte når jeg ble gravid, 
og nå lever jeg vel fortsatt i et unnttakstilstand.
Sånn var det første gang jeg var gravid og, 
i "fin" form
(om man kan kalle gravideplager fine)
og bare vanlig sliten under graviditeten.
Etter fødsel var jeg også i for seg i grei form, 
helt til fødselsdepresjonen tok tak 
og senere når det var tid for å starte å jobbe igjen. 

Denne gangen ser det ut til at jeg slipper unna depresjon, 
og kan fortsatt nyte de to herlige guttene min, kjæresten min, livet vi har og KROPPEN.
Jeg har trillet turer og trent litt yoga,
jeg kan klare å gå uten solbriller,
jeg ble ikke helt ødelagt av varmen som har vært
varme har fortsatt vært slitsom,
men ikke på samme måte som når jeg har symptomer.
Da må jeg ligge inne med gardiner igjen og være helt i ro.
Denne sommeren har jeg sittet jeg i skyggen og peset.

I sommer dro gjengen min og jeg til NordNorge.
Der har mine foreldre sommerhus,
og selv om det er lang kjørevei, pakket vi bilen og dro av sted.
Vi hadde mellomstasjon i Trøndelag for å hilse på en herlig del av familien.
Og når vi kom fram var det et Helgeland som jeg aldri har opplevd før.
SYDENVARME og nesten badetemperatur i vannet.
Når resten av min klan kom oppover klarte min kjære og jeg å få en dag for oss selv.
Jeg hadde blitt tipset på forhånd om å planlegge piknik, med vin, god mat og annet kos.
Men neida, frøken tvertimot hadde bestemt seg for å gå på topptur,
første alenetid etter at lillebror kom til verden!
Har du hørt på sånt tull?

Men midt oppå fjellet
(der jeg måtte stoppe og kjæresten sprang videre)
satt jeg meg ned og skrev ned noen ord om hvordan det føltes.
Å gjøre noe som jeg på nesten 10år ikke har engang orket tenke på!
(ja, jeg kom bare litt over halvveis, men det var mer enn nok for meg!!!)

Midt i fjellet

halvveis opp til Dønnamannen stoppet kroppen.
i bakgrunn har jeg god utsikt over Helgelandskysten

Det er det som er livet, å utfordre seg selv. 
Nå sitter jeg halvveis opp på en fjelltopp 
- noe jeg ALDRI har gjort før. 
Men heller ikke hatt sjansen til de siste nesten ti årene. 

Selvfølgelig har jeg utfordret meg selv med tanke på det å få barn. 
Men den livsfølelesen jeg har nå, 
er det lenge siden jeg har hatt. 

Å pushe meg selv så hardt fysisk som jeg gjør nå, 
har kostet for mye tidligere. 
Jeg vet at morgendagen nok blir vond, 
men ikke på langt nær som for litt over ett år siden. 
Da hadde jeg blitt sengeliggende av en sånn opplevelse. 

Her sitter jeg altså halvveis opp på en topp, 
som jeg egentlig hadde avskrevet å prøve meg på. 
Utsiken er fantastisk, begge veier. 
Nedover ser jeg ut mot et vakkert og rolig hav, fylt med små øyer og skjær. 
En og annen mikroskopisk båt putrer forbi.  

Oppover ser jeg tydelig en topp 
som jeg tidligere kun så langt i det fjerne. 
Jeg kan se en liten prikk flytte seg, 
det er min kjære som er en del sprekere 
og fikk frie tøyler til å gå videre, 
mens jeg stoppet opp og nøt 
benyttelsen av dette fantastiske verktøyet vi har fått utlevert. 
Det er dette som er livet! 
Kunne nyte bevegelsene 
og funksjonen av den fantastiske kreasjonen vi er! 
Vi er skapt for å røre på oss, 
og nå som jeg er symptomfri 
skal jeg jammen meg minne meg selv 
på det litt oftere 
og benytte meg av sjansen til å røre på meg 
og trimme litte grann! 

Kroppen er sliten, 
men jeg har ikke falt sammen 
og har fortsatt litt krefter til å komme meg nedover igjen.
Det er dette som er livet, 
kjenne at man makter,
ta en liten pause i løpet av dagen
for så å kunne gjøre nye ting litt senere.

Man skal ikke ta det for gitt!
Men livet kan være godt og vakkert, 
når man klarer delta i det.

Nå skal jeg bare nyte hver dag,
med å "bare" være veldig sliten

for jeg er foreløpig symptomfri,
Og nå vi skal prøve å leve litt i nuet;

Vi skal gå turer,

vi skal leke i hagen,
ta vare på hverandre,

vi skal nyte å være en familie med hverdagslige gjøremål!

Vi skal nyte livets gleder og meninger.

Nydelige småttisføtter sammen med mine !
Det er dette som er meningen med livet...