da jeg kræsja første gang....

en gang for lenge siden ringte jeg storesøsteren min og fortalte gråtende at jeg haddde kræsjet. 
hun ble livredd og trodde jeg var på vei til sykehus og hadde skadet andre. 
Men det var ikke fysisk så dramatisk i virkeligheten... jeg kjørte mamma til et julebord i Drøbak, og siden jeg da var litt nervøs på motorveien når jeg var alene i bilen, kjørte jeg krinkelveien.  Jeg sneglekjørte på et vanskelig vinterføre og plutselig jeg mistet kontrollen over mammas bil, danset over i feil kjørebane, kom meg inn på min side igjen, og seilte ned i grøfta. Etter meg kom det en drosje med to drosjesjåfører. De var mine engler den kvelden. Jeg var ikke skadet på noen som helst synlig måte, men de to tok så godt vare på meg at det sitter i hjertet mitt. 

Hvorfor dette har satt seg sånn fast i meg er en lengre historie, men ikke skylden til kræsjet. 

Året var 1998, jeg var 20 år og rett før jul 97 hadde jeg vært i Milano og oppfylt en drøm, tatt masse flotte bilder. Nyåret hadde startet med flere artige modelloppdrag, en 2måneders tur til Dubai, ferie i Thailand og ekstrem godt blandet arabisk og thai magetrøbbel.  Etter et par måneder sendte legen min meg til undersøkelse, der ble det ikke gjort noe funn som kunne få skylden, men han som undersøkte meg spurte meg når vi gikk gjennom funnene om det var noe psykisk som kunne trigge dette... 
Jeg bare lo av han, jeg hadde det jo egentlig fantastisk bra.... 


Jeg sitter nå og skriver... og det blir masse.... alt vil ut... alt som ikke er snakket så høyt om, eller hvertfall ikke skrevet noe særlig om før. Det presser på, ordene flyter fortere en fingrene kan fare...


Dette er bare begynnelsen. Begynnelsen på mye krøll som har hendt i mitt liv.... Ting jeg har hatt lite eller ingen kontroll over....  Ting som har gjort at jeg syns livet av og til blir litt for mye...

Nå og da dukker det opp ting i livet mitt som blir litt for stort og litt for mye, og jeg havner "ned i en grøft" som jeg kaller det. Det er ikke alltid det er selvforskyldt, men grøfta er tøff nok uansett. Og veien opp kan være tung og noen ganger enda tøffere enn fallet. Det er ekstra tungt når veien ned skyldes at noen mener du ikke er bra nok, det er tøft det....