kan jeg skimte et lys i enden av tunnelen ?

Jeg er spent,

veldig spent

denne høsten feirer jeg et jubileum, et ti års jubileum siden jeg første gang nevnte for legen min at jeg var så ufattelig sliten, og at kroppen bare skrudde seg av til tider. 

det har vært et tøft tiår, med lav energi, sykdom og plager som følger med…

og denne våren har heller ikke vært lett, av forskjellige årsaker.

men at batteriene ikke har ladet seg har vært helt klart!

alle som har drevet litt med idrett eller bare morsjonert littegrann, vet det at gjør du samme øvelsen hver dag over litt tid skal det være hvertfall litt progresjon i formen.

men her i gården, null, niks og nada progresjon, selv om jeg har gått samme rute til barnehagene når jeg har levert gutta, eller når jeg har vært ute og gått «trimrunden» min, så har jeg vært like sliten hver eneste gang. med en gang jeg har gått opp den siste lille bakken utenfor døra vår har kroppen falt sammen. og jeg har brukt lang tid på hente meg inn.

men endelig har en øre-, nese- og halslege funnet noe han mener kan bidra til at hvertfall batteriene kan lades bedre. Da jeg gikk gravid med lillebror hadde jeg en natt med masse ledninger og et registreringsinstrument festet til kroppen. Det kom fram at jeg får ikke i meg nok oksygen mens jeg sover, men det var ikke noe de ville kunne gjøre noe med mens jeg var gravid. Så det siste året har jeg prøvd meg fram med forskjellige nesesprayer og tabletter uten noe videre hell. 

Bjørg Thorhallsdottir - livets nye muligheter

Men nå har det kommet et lite lys i tunnelen, etter at jeg for noen uker siden tok CT av bihulene har 

legen en tre trinns (mulig) løsning som skal gjøre at jeg får mer oksygen. kroppen kan få den etterlengtede luften den trenger, og jeg skal ikke behøve å føle at jeg går rundt med en kronisk bihulebetennelse eller en «never ending» halsbetennelse og såre mandler. 

Her er oppskriften på det som kan/skal bli min redning;


1)  conchitomi - "brenne" muslingene i nesegangene ( neste mandag 10/08 - 2015) Dette skal visstnok ikke være så stort inngrep, og gjøres med lokalbedøvelse hos øre,nese og hals legen. En må regne med ubehag i noen uker etterpå, men det skal jeg jammen meg klare! Jeg ble forklart at slimhinnene mine er konstant hovne = tette bihuler = sove med munnen åpen = vonde, hovne og såre mandler = halsbetennelse/streptokokker - og når jeg bruker kroppen mer en gåing i sakte tempo eller stressing, vil kroppen trenge mer luft og oksygen enn det nesegangene får igjennom

2)   neseskilleveggsoperasjon - om ikke trinn 1 fungerer så godt som ønsket, må jeg ha en inn og fikse en veldig skjev neseskillevegg. Dette må gjøres i narkose på sykehus, derfor ikke det første som forsøkes

3)   mandelfjerning - om ingen av de to forrige forslagene fungerer bra nok er jeg nødt til å fjerne mandlene. Noe som visstnok skal være helt grusomt for voksne, sikkert for barn og. Men det hender visst oftere st det blir mer trøbbel og vondt etter at voksne har tatt operasjonen. Men huff, tenker på alle de små stakkars barna som hvert å blir tvunget til mandeloperasjon....       


jeg håper egentlig jeg slipper unna punkt 2 og 3, men de siste ukene har har jeg slitt med både tette bihuler, såre mandler og en av mine merkelige forkjølelser, så da har jeg tenkt at det bare er å sette igang å få unna alle tre inngrepene. Så klar er jeg for å bli bedre !!! Jeg kan gjerne ha noen uker med vond nese, vonde mandler og neseskylleflaska konstant i veska, bare jeg merker batteriene lades!!! 

jeg er litt redd for å håpe for mye.

de siste ti årene har lært meg å ikke sette all lit til at leger kan hjelpe og fikse meg. 

Ingen har klart det hittil.... 

Men det betyr ikke at jeg har gitt opp, bare mistet litt motet og fått litt angst for gjentatte forhåpninger og nederlag. 

Så jeg krysser fingrene neste mandag, for at min verden skal bli ny og lettere, litt mer normal, litt mer energi til sånn at jeg kan klare å gi litt mer til samfunnet, og klare å gjennomføre litt mer av det tyngre husarbeidet her hjemme.... 

Og ikke minst gi meg kraft og overskudd til å leke mer med barna mine