Å ha livet på vent

Jeg vet ikke hva det vil si å måtte gjemme seg i dagesvis, uker, måneder eller år i et lys-, lukt og lydfritt rom. Å ikke tåle noen av disse tingene dag ut og dag inn. 

Men jeg vet hvordan det er å prøve å late som om man har et normalt liv på utsiden. Prøve på å studere ved et av landets mest ansette kreative skoler - for en vakker dag å kanskje få drømmejobben, leve et studentliv uten bekymringer, jobbe i en supertrendy klesbutikk ved siden av, ha et sosialt liv sammen med venner og ha overskudd til å fange den herlige fisken som svømmer og frister rett foran en i kjærlighetenshav. Jeg vet så godt hvordan det er å prøve på alt dette, og føle at en feiler. Fordi man minst en dag i uken står opp,dusjer og gjør seg klar til avreise for så å oppdage at man må tilbringe dagen i sengen. Ikke fordi man var for lenge oppe kvelden før, men bare fordi at de åtte timene med god søvn man passet på å få var ikke nok for at kroppen klarte å hente seg inn. Man er ikke trøtt, så man får ikke sove. Man er ikke opplagt så man kan ikke lese bok, ikke se på tv eller høre på radioen - å lage mat er et ork. Bare å ligge rett ut uten å røre seg oppå senga, gardinen trukket godt for vinduet, lysene slått av og kattene ved siden av som selskap - så man slipper å være helt alene. Den rolige malingen var på de verste dagene litt for mye lyd, men man ville ikke være helt alene så man prøvde å lukke ørene og tolerere den.

I en sånn situasjon føler man seg vanvittig ensom, man klarer ikke snakke fordi ordene mangler i hjernen, man kan ikke være sosial fordi man ikke vet om det ødelegger morgendagen - man må planlegge hver en dag, hver en uke, hver en måned nøye - sånn at man ser hvor energien kan brukes og hvor man kan gjøre sitt beste for å hente den inn igjen. Et evig puslespill - uten de siste brikkene - så man visste aldri helt.  


Jeg husker en gang, jeg prøvde meg på en håndballtrening. Det endte med at jeg lå i dvale i en uke - min kjære måtte vekke meg opp for å minne meg på at jeg måtte spise og drikke. 

I dag har jeg det ikke sånn, jeg er forholdsvis normal. Nå er jeg bare "vanlig" sliten småbarnsmor. Og det er egentlig godt å føle at jeg kan være vanlig sliten uten å tippe helt over. Men jeg lever i uvisset. For jeg vet ikke om jeg kan bli sånn igjen, jeg vet ikke hva som gjorde at jeg ble sånn og jeg vet egentlig ikke hva som snudde det hele. Jeg vet en ting - jeg vil ikke tilbake dit. Jeg vil nå klare å leve et nomalt liv, klare kabalen jobb, hjem, barn og et sosialt liv med venner og trening.  Men hele tiden lever jeg litt i redselen - er dette litt for mye? Så jeg merker at jeg er ikke megselv fullt ut.    




bilder er lånt fra:
http://www.helsegevinst.no/artikkel/les/199/7_ME+etter+Giardia-epidemi!/