Privat sfære vs offentlig rom
Jeg er en av de raringen som ikke liker å ringe "pinglige" samtaler, bestille legetimer, kjefte på mobillevrandøren, klage på internettet som har mangler. Jeg er generelt egentlig ikke fan av å snakke i telefonen. Ok, det er ålreit å ta en lang prat med en venninne man "aldri ser", når man er helt alene hjemme, ingen som kan avbryte, ligge på sengen med beina i været, ta en kaffe og litt godis eller eventuelt et glass vin og skravle om alt og ingenting.
Som jeg nevnte tidligere er jeg ikke fan av alle de hverdagslige telefonene, heller ikke ringe hjem fra forskjellige steder å be om potetkoking eller bare for å gi beskjed om hva tantene i barnehagen sa til morningen. Nei, jeg takker meg heller til å sende en sms, da kan jeg si hva jeg vil uten at noen rundt meg får med seg hva jeg formidler og hvordan jeg gjør det.
Men vit dette:
Sitter du i nærheten av meg på toget eller bussen og har en samtale med noen via telefon, og snakker du norsk og så pass høyt at jeg kan høre hva du sier - så sitter jeg og lytter. Ikke bli overrasket om du ser at jeg følger med, og kanskje smiler litt om det kan være litt morro.
For jeg syns at grensen mellom den private sfæren og det offentlige rom har begynt å skli inn i og lappe over hverandre. Jeg er ikke interessert i høre på alle telefonene du ringer rundt for å fortelle at du er 3 minutter forsinket, at du bestiller legetime, at du avbestiller get-abonnementet ditt fordi det har vært elendig service eller når du ringer en god venninne, mannen/kona di og hvor dritt dagen din har vært. Kanskje min dag også har vært dritt, og jeg er lei av negativitet? Men jeg hører på fordi lyden er der.
Neste gang du kjører tog eller buss, sett deg tilbake og slapp av! Du har nå muligheten til å ta et par dype åndedrag, før toget stanser og du haster videre med alle gjøremål for dagen.
Vi er i disse dager tilgjengelige, og noen ganger må vi skru av mobiltelefonene - hvertfall når vi er i nærheten av mange mennesker. Eller minste fall skru av lyden og sette oss tilbake i tog - eller bussetet og puste rolig.
Vi kommer dit vi skal en eller annen gang, før eller senere.
Som jeg nevnte tidligere er jeg ikke fan av alle de hverdagslige telefonene, heller ikke ringe hjem fra forskjellige steder å be om potetkoking eller bare for å gi beskjed om hva tantene i barnehagen sa til morningen. Nei, jeg takker meg heller til å sende en sms, da kan jeg si hva jeg vil uten at noen rundt meg får med seg hva jeg formidler og hvordan jeg gjør det.
Men vit dette:
Sitter du i nærheten av meg på toget eller bussen og har en samtale med noen via telefon, og snakker du norsk og så pass høyt at jeg kan høre hva du sier - så sitter jeg og lytter. Ikke bli overrasket om du ser at jeg følger med, og kanskje smiler litt om det kan være litt morro.
For jeg syns at grensen mellom den private sfæren og det offentlige rom har begynt å skli inn i og lappe over hverandre. Jeg er ikke interessert i høre på alle telefonene du ringer rundt for å fortelle at du er 3 minutter forsinket, at du bestiller legetime, at du avbestiller get-abonnementet ditt fordi det har vært elendig service eller når du ringer en god venninne, mannen/kona di og hvor dritt dagen din har vært. Kanskje min dag også har vært dritt, og jeg er lei av negativitet? Men jeg hører på fordi lyden er der.
Neste gang du kjører tog eller buss, sett deg tilbake og slapp av! Du har nå muligheten til å ta et par dype åndedrag, før toget stanser og du haster videre med alle gjøremål for dagen.
Vi er i disse dager tilgjengelige, og noen ganger må vi skru av mobiltelefonene - hvertfall når vi er i nærheten av mange mennesker. Eller minste fall skru av lyden og sette oss tilbake i tog - eller bussetet og puste rolig.
Vi kommer dit vi skal en eller annen gang, før eller senere.
Kommentarer
Legg inn en kommentar
Tusen takk for at du tar deg tid til å lese.
Om du vil, må du gjerne skrive en kommentar til meg.
Jeg setter utrolig stor pris på innspill og tanker du har.
Du kan gjerne dele videre om du mener andre bør lese det jeg har skrevet