17.mai
På torsdag gjorde jeg meg en oppdagelse som jeg ble litt betenkt over.
I flere år nå har jeg følt at 17.mai-toget har sett ut mer som en klynge enn et fint oppstilt tog. Og jeg har blitt litt irritert på de slappe barna som ikke har klart å holde rekkene sine.
Og da vi gikk prøvetoget vårt på onsdag var jeg mektig imponert over hvor flinke elevene var, de gikk pent og pyntelig og fylte hele gaten i tre fine nokså rette rekker. Alle var ivrige etter å enten å få holde fane eller dusken. Noen begynte å synge sanger og det var god stemning.
Men i år igjen skjedde det, det som gikk forbi meg var ikke et fint veloppstilt tog, vi stod mot slutten av løypa vel og merke. Men det som kom forbi oss var en klynge som klemte seg framover gaten. Og plutselig slo det meg, det var ikke barna som ødela. De var utålmodige foreldre, som i stedet for å vente til hele toget hadde passert, klemte seg inn seg inn på siden av toget og fulgte etter sitt barn. Noe som gjorde at andre slet med å se sine barn.
Siden torsdag har jeg da fundert på hvor ble tålmodigheten av?
Hvorfor kan ikke foreldre stå langs kanten å vente til hele toget har passert, slenge seg på til slutt og følge etter?
Ja, jeg ser det at det er stas å følge sitt eget barn, men når det får de ringvirkningene at toget ser ut som en klynge - da må hver voksen vise ansvar for seg selv og vente.
Det er kaos på skolen med en gang uansett, men om man lager klare avtaler på forhånd, så vil barna finne foreldrene, eller foreldre finne barna sine.
Jeg bare sier det, siden det ser ut til at det er blitt en trend. Og den bør vi snu...
Kanskje neste år ?
I flere år nå har jeg følt at 17.mai-toget har sett ut mer som en klynge enn et fint oppstilt tog. Og jeg har blitt litt irritert på de slappe barna som ikke har klart å holde rekkene sine.
Og da vi gikk prøvetoget vårt på onsdag var jeg mektig imponert over hvor flinke elevene var, de gikk pent og pyntelig og fylte hele gaten i tre fine nokså rette rekker. Alle var ivrige etter å enten å få holde fane eller dusken. Noen begynte å synge sanger og det var god stemning.
Men i år igjen skjedde det, det som gikk forbi meg var ikke et fint veloppstilt tog, vi stod mot slutten av løypa vel og merke. Men det som kom forbi oss var en klynge som klemte seg framover gaten. Og plutselig slo det meg, det var ikke barna som ødela. De var utålmodige foreldre, som i stedet for å vente til hele toget hadde passert, klemte seg inn seg inn på siden av toget og fulgte etter sitt barn. Noe som gjorde at andre slet med å se sine barn.
Siden torsdag har jeg da fundert på hvor ble tålmodigheten av?
Hvorfor kan ikke foreldre stå langs kanten å vente til hele toget har passert, slenge seg på til slutt og følge etter?
Ja, jeg ser det at det er stas å følge sitt eget barn, men når det får de ringvirkningene at toget ser ut som en klynge - da må hver voksen vise ansvar for seg selv og vente.
Det er kaos på skolen med en gang uansett, men om man lager klare avtaler på forhånd, så vil barna finne foreldrene, eller foreldre finne barna sine.
Jeg bare sier det, siden det ser ut til at det er blitt en trend. Og den bør vi snu...
Kanskje neste år ?
Merkelig foreldreoppførsel, må jeg si!
SvarSlettÅ gå ordentlig i tog på rekker synes jeg er viktig for helhetsinntrykket. Det handler om respekt i min verden.
Jeg savner også 17.mai-sangene, for her jeg bor er et skolerop og ingen sang. Det er synd, for jeg tror at etterhvert vanner det ut hva dagen er for. Merker selv at jeg er usikker på deler av tekstene, ganske flaut.