TO ÅR

To år har gått siden lillemann 

kom til verden.

To korte,
lange,

innholdsrike,

artige,

slitsomme,

spennende,

tårefylte,

lattermilde,

lærerike,

år.

Jeg har opplevd så mye på disse to årene,

at det er ekstremt vanskelig å huske alt.

Enda vanskeligere er det å skrive om alt,

og få med seg alle små viktige stunder.

Å ikke legge for stor vekt på de tøffe stundene, 

men å huske og verdsette de gode og minnerike stundene.

Jeg må ærlig innrømme at de første måndene 

som mor var ekstreme. 

Men jeg trodde det skulle være sånn, 

så jeg bet sammen tennene og gjorde mitt beste.

Etter en stund skjønte jeg at jeg brant meg selv ut.

Så når jeg kuttet ut ammeforsøket,

gikk jeg på nok en "bommert".

Siden jeg ikke fikk til den første og viktigste oppgaven, 

skulle alt annet bli perfekt.

Men det ble det ikke, 

unntatt sønnen da.

Depresjonen ble en realitet 

når jeg skjønte at det jeg hadde bygd opp morsrollen min 

etter hvordan jeg trodde det skulle være
 og et ønske om perfekthet.

Det har tatt tid å komme seg etter depresjonen, 

men jeg tror at nok en gang har jeg kommet litt mer styrket ut.

Lært litt mer om meg selv, 

 livet og morsrollen.
Jeg er som jeg har skrevet tidligere
en bedre meg
og ikke minst en bedre mor.

På den andre siden så har vi hatt mange gode stunder 

innimellom tårer og slit.

Alle de små smilene, 

latterene,

ordene,

bevegelsene,
oppdagelsene,
uhellene
og kosestundene

- alle de stundene som veier opp alt slit og strev som har vært
og som til tider dukker opp.

Sammen skal vi utvikle oss, 

vi skal utforske nye sider av verden

og oss selv,

vi skal gå ugåtte veier,

vi skal bli satt på nye prøver,

 sammen skal vi vokse 

og lære nye ting.

For to år siden gikk jeg inn i en helt ny verden,

jeg ble mor.

Og det kommer jeg til å være hvert år,

hver månde,

hver uke, 

hver dag, 

hvert sekund

- helt til den dagen jeg dør.

Tusen takk for alt du gir meg!