Hjelp jeg skal føde....

jeg sitter med brevet og spørsmålsarket fra sykehuset i hendene: "FØDSELSBREV". Følelser og tanker virvler rundt inni hodet mitt. Får ikke tak i en fornuftig følelse eller en konkret tanke, det kjennes som om noen sitter på brystet mitt og snurper igjen luftrøret. Tyngden på brystet gjør det tungt å puste, tankene virvler enda fortere, tårene presser på og stresset har nok en gang satt seg

De første linjene på arket er enkle og forlengst fylt ut, navn, personnummer, termin og om jeg ønsker hjemreise etter 6 timer.  Men så er det første spørsmålet; "Hvordan ønsker du at din fødsel skal bli?" Jeg har lyst å skrive; kontrollert, panikkfri, organisert, trygg, smertefri, stressfri, komplikasjonsfri, kort og grei. Aller helst ønsker jeg å ikke være til stede, i en type bevistløs tilstand som ikke fører med seg keisersnitt.

Men jeg vet at dette er en ønsketenkning som ikke er mulig å oppnå. At allerede det å ikke vite når det setter igang, stresser meg. Hvor, hvem og hvordan skal storebror oppbevares? Hvordan reagerer jeg, hvordan reagerer han på min reaksjon ? Er gubben hjemme og kan bidra? Hvordan merker jeg denne gangen at det hele starter? Vil jeg denne gangen også føle avvisning fra sykehuset? Må jeg nå også føle meg usikker og redd for hva som skjer og farten det hele skjer i ? Kommer det til å skje så fort at vi ikke rekker fram til sykehuset? Smertene, kommer jeg til å makte de denne gangen, eller vil panikken bre seg over meg og blir hysterisk?

Sykehusene og fødestuene i Norge er helt fantistiske i forhold til store deler av verden. Og jeg vet at jeg ikke egentlig har noe å engste meg for, men jeg kan ikke noe for at fødselsangsten har satt seg fast denne gangen og.... Sist gang fikk jeg hjelp av to vidt forskjellige,men fantastiske jordmødre.

27/04 - 2010
første møte med han som nå skal bli storebror

Ja, jeg vet at du tenker; " Men kjære Jenny, dette har du gjort en gang før, og du vet at det gikk kjempebra da. Så dette kommer til å gå så bra!" Forrige gang var forrige gang, og ja, resultatet ble supert! Men jeg var livredd sist! Jeg var så vettaskremt når det begynte, at jeg er vettaskremt nå. Det jeg husker best fra forrige fødsel var at jeg var hjemme og var livredd. Etter at vannet gikk sent på kvelden og jeg ringte sykehuset ba de meg bare slappe av og roe ned. Men jeg klarte det ikke, jeg fikk bare vondere og vondere og beskjeden fra sykehuset var å ta et par panodil og legge meg ned for å sove. Jeg klarte rett og slett ikke ligge, jeg hadde ikke pause mellom vondtene - som "alle" fødende skulle ha. Jeg hadde konstant vondt og klarte til slutt ikke puste, og fikk vondere topper inni vondten min. På fjerde telefonsamtale klarte jeg ikke mer, da sa jeg NÅ kommer jeg! Og da jeg kom inn på sykehuset tidlig på morningen registrerte de at hjertefrekvensen til junior droppet litt hver gang jeg hadde en topp, halvtime senere sjekket de meg og oppdaget tilfeldigvis at jeg hadde åpnet meg 8cm.

 Men hva om jeg ikke er like heldig denne gangen. Tenk om alt som kan gå galt går galt? Tenk om.... Heldigvis stopper tankene av seg selv der, det finnes for mange historier med for at hodet skal lande på en.... Etter en lang prat med jordmor, ble angsttankene sortert litt bedre og "tenk-om-tankene" satt en midlertidig stopper for.... Vi ble enige om å ta opp tråden litt ved neste kontroll, bare for å ikke slippe til panikken og angsten. For dette skal jeg fikse, og det skal gå enda bedre enn sist! Denne gangen skal jeg være klar i min tale og si; " Hei, nå kommer jeg, gjør klart et rom! " (om jeg tør da) 

boken og dvd`n " Yoga for gravide og yoga for alle"
 av Vibeke Klemetsen
har hjulpet meg til å
fokusere på mer på
pusten og enkle yogaøvelser

Fram til det store skjer skal jeg være god mot meg selv, og puste dypt og rolig hver gang jeg merker at redselen og panikken nærmer seg. Jeg skal være flink å huske de teknikkene jeg har lagt min elsk på gjennom yoga og meditasjon. Og til slutt så skal jeg prøve å ha et positiv sinn, kroppen min er skapt for dette, jeg kan ikke jobbe imot det. Lillebror skal ut, enten jeg vil eller ikke, jeg er sterk nok og klarer dette på en kontrollert og balansert måte bare om jeg puster dypt nok med magen og holder hodet kaldt.