Dårlige dager

starter ofte greit.

Men etter en liten halv time - time, 

kan jeg merke at det lille tunge vesenet har satt seg ned på brystet.

Det sitter der og godter seg, 

gjør seg tyngre og tyngre som dagen går

Det blir vanskeligere og vanskeligere å puste.

 Tårene sitter rett innenfor øyenkroken.

Et lite feilskjær i brødskiva, 

en grøtskje på gulvet

eller en hvilkensomhelst liten bagatell 

- så kommer de første tårene.

Og skyldfølelsen like etter.

På en dårlig dag trekker jeg meg unna andre mennesker, 

da er det vanskelig å snakke løst og fast 

om vær og vind.

Å jobbe er tungt,

men noe jeg må.

Energien hales ut

og etterpå, på vei hjem

 er jeg tom.

Helt tom... 

svært lite igjen til familien hjemme.

Enda mindre til å drive fysisk aktivitet.

Jeg vil ikke være sånn, 

guttene mine fortjener overhodet ikke dette.

Jeg vil smile som den blide personen jeg egentlig er.

Jeg vil være glad-Jenny`n

 som finnes der inne et sted.

Jeg vil ikke våkne hver morgen 

og lure på hvordan dag dette kommer til å bli.

Jeg vil vite når jeg går å legger meg at dagen i morgen skal bli super!

Jeg vil vite når jeg står opp at i dag klarer jeg alt jeg skal.

Jeg vil vite at jeg ikke skal felle uønsket tårer.

Jeg vil vite at jeg har energi til å ta vare på meg selv,

og mine....

Syk skatt og sliten mor