Jo takk, bare bra.

Noen ganger er man lei av situasjonen man er,

man er sliten og ikke på topp humørmessig, 

barnet er sykt gang på gang,

" - bare barnehagestartsyken "

alle ting man prøver å gjennomføre med glans 

glimrer med sitt fravær,

samvittigheten for det man føler man ikke har gjort tilstrekkelig

bare øker.

Så er man utrolig lei av at det innerste ikke syns utenpå.

Og når man er mest på topp av leihet -

kommer det alltid en sprudlende fugl og kvitrer så lett:

" Hvordan går det med deg, da? "

Da har man mest lyst å bjeffe og gråte et: 

" Rett åt pipskogen " 

(ikke det at jeg vet hvor det er men, sikkert et grusomt og mørkt sted langt vekk)

Men som regel kvitre man enda lettere tilbake:

 " Jo takk, bare bra. 

Og med deg? "

Men jeg har hatt en filosofi en god stund, 

at man kommer ingen vei med det...

Ikke på det personlige planet eller på det offentlige planet.

For hvem tjener på at jeg gjemmer meg, 

ikke gjør noe som helst utenfor døren?

Eller hvem har vondt av å høre at det er ikke alle her i livet som syns alt er like greit.

Ikke det at jeg i skrivende stund har lyst å legge meg ned og dø. 

Til det er det for mye positive og gode ting i livet mitt, 

men det er ganske mye jeg må fikse på, 

og jeg vet at jeg må fikse jobben sjøl -

med veiledning. 

Men det tar så himla lang tid!

Men jeg har starta på kampen, 

og er klar for endringer i livet.

Jeg er klar for å gjøre det som måtte gjøres, 

men jeg trenger kanskje litt hjelp og støtte underveis. 

Skulle virkelig ønske at jeg kan våkne opp imorgen 

med et fantastisk godt humør, 

et livsglede som kunne druktet andre menneskers sorger,

og en iver etter å gå på jobb. 

For så å ærlig kunne kvitre;

" Jo takk, det går kjempebra! "

For det er et sånt menneske jeg egentlig er!

bildene har jeg tatt ute i hagen idag.