HEDDA -

Starten på ungdomskolen var for meg som mange andre
skummel, usikker og skremmende, 

samtidig som noen gode venner ble byttet ut, 

kom det nye gode til.

Noen gamle vennskap ble sterkere.

 Tryggheten ved det gamle og kjente fra barneskolen 

ble revet opp med roten.

Nye klassesammensetninger, 

nye lærere,

ny skole, 

nye forventninger, 

og nye krav.

Sånn offesielt var vi ikke bestevenninner -

men hver dag tok vi følge til og fra skolen.

Fortalte hverandre alt,

 gleder, sorger

og

hemmeligheter.

Hun betydde utrolig mye for meg.

I mine øyne var hun verdens vakreste,
tøffeste,
sterkeste.

Ansiktet hennes smilte som solen,

øynene hennes strålte, 

hun var blid og fornøyd

hele tiden.

Sterk og stabil.

Hun hadde alltid gode tips og råd, 

hun var en støtte og klippe 

i en ungdomsverden som var i storm. 

Men Hedda slet med sitt 

- det eneste hun klagde over var at hun måtte bruke korsett.

Hver dag

- hele dagen

gikk hun med et stilas rundt ryggen sin.

Vårt lille uoffisielle bånd ble sterkere og sterkere

- oss i mellom gjennom det første året på ungdomskolen.

For i den sommerferien ble hun syk,

havnet på sykehus

og startet ikke på et nytt skoleår da høsten kom.

Det var hun for syk til.

Mitt liv fortsatte videre

- med enda en ny klassesammensetning

enda flere venner som kom og gikk.

Hedda ble borte hele skoleåret

- mye inn og ut av sykehus

For syk til noe særlig besøk,

-tror jeg.

Jeg ser ikke Hedda så ofte nå for tiden 

- bare av og til når jeg er i spesielle ærend i Ski.

For Hedda kan ikke sees, 

ikke snakkes med, 

men hun føles og er i minnet.

Smilet hennes varmer kan varme den dag idag, 

blikket og latteren er der fremdeles.

Hun kom aldri tilbake 

- ble borte for alltid.

Hun døde litt over ett år etter at hun ble syk.

Det vakre hjertet hennes tålte ikke alle operasjonene hun måtte igjennom,

til slutt hadde det ikke mer krefter 

og det måtte slutte å slå.

I dag sliter jeg med dårlig samvittighet for min gode venninne Hedda. 

Jeg var ikke en god nok venninne for henne i den tiden hun var syk, 

jeg var ikke den støtten eller klippen hun hadde vært for meg.

Jeg tok ikke så ofte kontakt

- kanskje jeg var redd for at hun ikke skulle komme tilbake

- kanskje jeg ikke klarte se klippen min så svak

- kanskje jeg var for egoistisk,

lot mitt "nye" liv spise meg opp

og "glemte" min gode venninne.

Men hun er ikke borte fra mitt hjerte

- jeg tar henne fram i tankene mine 

og husker alle gode ord hun hadde.

Hun ba meg gang på gang bli tøffere 

og ta sjanser.

bilder lånt fra:
shineing98.deviantart.com