rart....

det jeg syns er rart med å være her på Catosenteret er det at jeg er jo egentlig som de idrettspedagogene som spretter rundt her. Jeg er jo egentlig den som drar igång en aktivitet, lirer av meg en tørr spøk, hopper og spretter, smiler og tuller. Var jeg ute med venner var jeg den du alltid fant på dansegulvet, nå orker jeg jo ikke engang gå ut på kvelden og hvertfall ikke danse....
Selv om kroppen kan klare å gjøre det nå og, for det er ikke selve verktøyet det er noe galt med - det er laderen. Batteriet tømmes altfor fort, og laderen kan ikke stå i hele tiden. Hadde jeg vært en drill, hadde man jo bare byttet ut selve laderstasjonen og kanskje batteriet. Hadde laderen til telefonen min sviktet er det jo bare å troppe opp hos Clas og kjøpe ny, og det koster ikke så mye.

Hos oss mennesker er laderen innebygd og lar seg ikke reparere så lett om den først er ødelagt.
Det er ingen kirurg som kan åpne meg opp, ta ut ladestasjonen og sette inn en helt ny en. De sier at en psykolog eller en coach er det nærmeste ladestasjonreparatør vi kommer for oss mennesker. De kan hjelpe oss til å skifte måten vi bruker ubevisstenergi, de kan rettlede oss inn på det å velge bort tankemønstre som tapper oss for energi og de kan få oss til å tenke positivt og å se gleden i det som er.

Bjørg Thorhallsdottir - Mitt liv

Hva når den jobben er gjort, og ladern fortsatt ikke virker?
Jeg kan ikke sette meg ned og bare godta at jeg ikke skal gjøre noe resten av livet.
Jeg godtar ikke at jeg aldri igjen skal kunne kose meg på cafe, fordi turen dit, lydene der og mennesker rundt "stjeler" alt jeg har av krefter til å fungere som mor og kjæreste.
Jeg godtar ikke at jeg ikke skal klare å reise noen sted fordi, for da kommer jeg meg ikke på jobb ukene etterpå. Men det er vanskelig å få alt til på engang, og hvordan det skal oppnås jobber jeg med nå. Det kommer ikke til å skje med engang jeg er hjemme igjen, for her skal jeg lære meg å sette små mål og jobbe meg sakte mot det livet jeg kan klare å leve med. For det er mitt liv og jeg lever det kun en gang!

Jeg syns det er veldig rart at jeg har lært meg selv å tone meg ned, sånn at jeg ikke tappes for altfor mye energi. Igjen står jeg med en person som ikke er helt meg og samtidig har jeg klart å bygge opp en ny meg, som jeg også liker godt. Selv om jeg ikke hopper fra tue til tue og rocker med Raga på full guffe innover i skogen på treningstur. Så har jeg funnet ting jeg liker å holde på med, men som ikke krever fullstendig utladning. I en og annen heldig stund kan jeg ikke motstå fristelsen og bli litt kokko, bare for et tidels sekund eller tre, bare for å ha det litt gøy.