Stole på sikringen

tross bråket satt jeg lenge å så på noen trefellere
jobbe systematisk med å få ned dette treet

En trefeller har en jobb jeg respekterer. Henge høyt i et tre og samtidig jobbe med å felle grener. Ikke bare skal de holde seg oppe, men de har redskaper sine hengende etter beltet de har rundt livet. Er de ikke redd for å felle grenene feil, en grein kan lett falle å ødelegge noe nede på bakken. Kanskje til og med et hus, en bil eller skade et menneske. De sikrer jo hver gren de kutter med et tau, og de selv er jo godt sikret der de henger, gjerne mange meter opp over bakken. Men litt engstelig må de jo være når de jobber over bakken, stoler de blindt på at tauet skal holde? Stoler de så mye på at motorsagen ikke skal løpe løpsk og kutt tråder? Har de ingen bekymrede tanker?



En klatrer skal komme seg opp topper via enten bare knaggen i en klatre, eller de er utendørs klatrer og klatrer i en bar fjellvegg. Da må de finne små sprekker i fjellveggen som gjør at de får det taket de trenger, eller de finner små hyller de hviler føttene sine på. Noen klatrere slår jo til og med opp et telt i løse luften og overnatter der. Det som stortsett er fellesnevneren for klatreveggklatreren og fjellveggklatreren er jo at deler nøye sikret.

Jeg er selv ute på en klatretur, føreløpig ikke i en fjellvegg eller klatrevegg. Og til tider føles det som om min sikring ikke er her, er jeg vel kanskje sikret bedre enn på lang tid. Mine tidligere "klatreerfaringer" har jeg utviklet på egenhånd, med mange års erfaring om egen kropp og dens funksjon. Står jeg altså her uten mine egne innarbeidet vaner og uvaner - men med et bedre medisinsk sikringsnett enn jeg noensinne har hatt.

Jeg merker jeg blir satt på prøver hele døgnet, ikke skal jeg bare være med på aktiviteter, men jeg sosialiseres stortsett hele tiden med helt nye mennesker, jeg sover i ny seng som kroppen ikke er vant med, det er nye lyder og inntrykk og tankevirksomhet er pågående til et hvert øyeblikk.

Jeg vet jeg er her av en grunn, og jeg vet at det finnes hjelp i den sikringen som er her. Jeg må bare lære meg å benytte meg av den og stole på den. Sikringen er jo her i bunn og grunn for meg og mitt behov. Og jeg skal gjøre mitt beste for å suge til meg alt jeg kan, men det betyr at jeg også må slippe litt opp og la sikringen ta av litt for støyten som kommer.

jeg prøver å ha hele meg til stede her,
men det er ikke alltid lett

De første dagene her på Catosenteret har jeg innsett at dette krever en del av meg og jeg føler noen ganger at det er bare skyggen min som er til stede....