Blemme og blomst

 I mange år har jeg følt meg som en blemme på samfunnet.

På lærerskolen (og lenge før) var jeg i et forhold som ikke var bra for meg. 

Endte opp med å "snylte" på psykologtjenesten i et helt år... Men det hjalp veldig, jeg kom meg ut og opp på beina.

Så begynte energien å svikte. 

Klarte til tider ikke stå på beina, lyder, lys ble uutholdelig. 

Hodepine fra helvete. 

Matlyst som aldri var tilstede.

                                                 

Men legge seg ned å dø?

Å nei, bare hvile litt før vi skifter arena!

Jeg begynte studere film&tv, men klarte ikke yte like mye som mine medstudenter.

Konstant dårlig samvittighet og følelse av utilstrekkelighet og mindreverd.

Da jeg begynte å jobbe som lærer beit jeg tennene så hardt sammen at jeg ble sykere igjen etter kort tid og måtte jobbe gradert. Nok en runde med dårlig samvittighet og skam.

Da jeg ble gravid første gang tok ikke legen min noen sjanser og satt meg på gradert svangerskapspenger. 

Etter sønnen min kom slet jeg meg såpass ut med umulig amming og at jeg dro på meg en fødselsdepresjon, som var ganske vanskelig å jobbe seg ut av og som krevde mye usynlige krefter og energi. 

Har siden det slitt med å finne rette balansen mellom aktivitet og hvile. Hos meg har det vært full pinne for å vise at jeg vil og kan om jeg må, for så å visne hjemme. Humøret blir deretter, å gåover lengre tid å føle seg som en unnasluntrer enten på jobb, eller hjemme, eller også full pott - begge steder. 

I vinter ble jeg tvunget nok en gang å sette på full nødbrems. Mange kamper med meg selv, mange dårlige dager, mange tvungne gjøremål. Og stor mestringsglede i nyvunnet kreativ forløsning via hekling. Men samtidig mye fysisk og psykisk smerte, mye skam over det å ikke makte og få til det jeg ønsker eller det jeg føler verden krever av en ung dame som meg. Heldigvis holdt jeg meg unna depresjon denne runden. Så kom et "påtvunget" beitebytte. 

Nå går jeg gravid igjen, og må ærlig innrømme at jeg er litt engstelig for hva som møter meg på den andre siden. En utslitt og urørelig mor, depresjon, et bøttelass med altfor tunge dager? Eller det motsatte? Rosa skyer, et godt liv å leve? 

Jeg har mange ganger tenkt på hva samfunnet rundt tenker om meg for dette valget. Mange mener nok jeg er gal, med min helse og historie, å skulle ha et barn til. Og tro meg, tanken har slått meg og, det har vært nøye for og imot veiing. Jeg hadde ikke det beste fysiske grunnlaget for denne graviditeten, men hva det gir meg i livsglede og livsverdi veiier tyngst på skåla. Og jeg blir utrolig glad hver gang noen oppriktig mener jeg/vi har valgt rett. Den siste tiden har jeg møtt på kjente som rett og slett er rørte over valget, og det varmer enormt! Tusen takk alle for støtten og gode ord! 

Og jeg vet at alt slit i graviditeten, fødsel og tiden etter er SÅ verd det....

De stunder man føler ekte glede er i de øyeblikkene man kjenner kjærligheten for gullet sitt. Å ligge på kvelden å kile en liten skatt, som snur seg rundt og hvisker med en rolig trøtt stemme ; Jeg elsker deg, mamma!  

                           

Livets virkelige blomst!