Halvveis...

uken da mye og ingenting skjer...

Imorgen har vi time til ordinær ultralyd, 

og jeg merker jeg er engstelig.

Vi har jo allerede en helt perfekt 

og helt nydelig sønn. 

Kan vi være så heldige

 at vi har samme lykke to ganger? 

Mange tanker flyr rundt i hodet mitt.

Hva gjemmer seg inne i den bulende magen min? 

Hva vil vi få vite? 

Hva om noe er galt? 

Hvor alvorlig kan ting være? 

Hvordan kommer jeg til å takle 

det om jeg får dårlige nyheter? 

Kjønn er en ting.

Det kommer i siste rekke,

selv om tankene streifer innom det tema og.

Selvfølgelig hadde det vært stas med ei lita prinsesse.

Men jeg har en herlig sønn, 

Og det har jeg fikset bra,

så om det er en prins til på lur er det også helt fantastisk.

Jeg tror det er han som skal bli storebror

som blir mest skuffet om det kommer en lillebror.

For han er nemlig totalt innstilt på lillesøster,

han har til og med navn klart.

For et par uker siden ville han kjøpe 

et rosa Minni Mus sengesett til babyen.

Så for husfredens skyld håper jeg en smule ekstra på lillesøster.

Som nevnt over er dette uken alt og ingenting skjer.

I sommer var jeg hos en øre-, nese-, hals lege 

og han begynte å tenke i litt nye baner.

Kan det være noe som skjer i løpet av søvnen min, 

som gjør at jeg alltid er sliten

og har MEsymptomer? 

Natt til i dag sov jeg med masse utstyr på,

det skulle registrere oksygenopptak og pustemønsteret mitt

mens jeg sov.

Om det ble så mye søvn ut av natten tror jeg ikke,

For jeg følte meg mer i våken tilstand enn borte vekk.

Jeg bare håper at de fikk noe registrert,

men jeg håper ikke noe alvorlig dukker opp.

Det får jeg svar på om to uker.

Og da får jeg ta det som kommer da.

Det første først,

og morgendagen bryr på mye spenning merker jeg.

God natt, 

Og vi "snakkes" nok imorgen....