Venteværelse
Tidligere idag satt jeg i venteværelset til legen
og vurderte alle som kom inn.
Det var en mor med en tenåringsdatter,
et middelaldrende par,
en ung gutt i arbeidsklar
en mann på min alder med ipad`n sin,
en tidligere rikspolitiker står og ser ut vinduet
og så var det en del damer som var i gryende pensjonsalder.
Siden jeg var bare innom uten å ha avtalt time
satt jeg en liten stund og ventet.
Jeg var innom og fikk en sprøyte i høyre skinke
og så var det ut igjen og vente litt til.
Når man sitter sånn uten å tidsbegrensninger
er det fare for at tankene flyr.
Og diagnosene til mine "medpasienter" dukker opp.
Jeg er ikke like dreven som House,
litt mer triviell og hverdagslig, kanskje.
Den unge jenta med moren var nok innom legen den morningen
fordi hun sliter med kneet sitt når hun danser ballett.
Det middelaldrende paret var der fordi mannen
har slitt med kvalme og svimmelhet
- så konemor måtte være med som sjåfør
og siden storsenteret ikke var åpent ennå
ble hun med inn for å lese Se&Hør.
Den unge gutten i arbeidsklærne sliter med høydeskrekk,
og siden de har begynt å jobbe i stilas på tømrerlinja
søkte han fastlegens råd og tips.
Mannen med ipad´n har til tider problemer med potensen,
og trenger profesjonell hjelp.
Damene som satt spredt rundt omkring i rommet
slet nok med vonde tær,
stoffskiftet og helt hverdagslige plagen
Den tidligere politikeren så ulykkelig ut
der han stod og lot blikke hvile ut av vinduet,
- jeg turde ikke se for lenge på,
det så ut som han hadde det ganske ubehagelig
og klarte ikke sitte ned og vente.
Alle mennesker har hemmeligheter
som ikke synes klart for utenforstående.
Ikke alle hemmeligheter er mørke,
eller trenger å være det.
Men når man sitter i venteværelset
så lurer man litt på om de andre er mye sykere enn jeg
- eller man begynner å få kalde føtter for hvorfor man er der.
Det er ikke sikkert det er så farlig likevel.
 |
| Heldigvis var det ikke like tydelig for oss, hva vi skulle inn til legen for. |
Etter at tankene mine fløy over hver og en av de andre
kom jeg tilbake til meg selv.
Hva så det ut som jeg var der for?
Hadde jeg snakket med noen
hadde de forstått en bit.
De siste månedene har jeg hanglet,
en forkjølelse av og en bihulebetennelse på.
Aldri en dag med en kropp som føler seg frisk og rask,
jeg har siden november følt meg som en
hypokonder
- alt og ingenting har vært galt.
Så forrige mandag hadde jeg avtale med legen
og tok blodprøver.
For å se om jeg igjen mangler vitaminer og mineraler,
som gjør kroppen sliten og trøtt.
Men kroppen trengte egentlig ikke noe ekstra,
men hun mente en boost med B12 kan ikke skade meg nå.
Så i utgangspunktet skulle jeg bare sette sprøyte i skinka,
men siden stemmen forsvant fredagkveld
og ikke har kommet tilbake
så jeg måtte krype til korset og be om et par dager hjemme.
Så nå sitter jeg her,
med en stemme fra dypet,
en pust som er like tung som dørstokk mila
og en host som skremmer tårene fram.
Men jeg kan ta livet med ro noen dager,
plage byggemennen med mitt tyste nærvær
og se triviell dagtidtv
eller bare sove og hvile
sånn at jeg kommer meg ovenpå igjen.
Kanskje jeg kan klare å skrive litt mer enn det jeg har klart den siste tiden?
bilder er lånt fra:
Kommentarer
Legg inn en kommentar
Tusen takk for at du tar deg tid til å lese.
Om du vil, må du gjerne skrive en kommentar til meg.
Jeg setter utrolig stor pris på innspill og tanker du har.
Du kan gjerne dele videre om du mener andre bør lese det jeg har skrevet