nave, naver, navet... skal ikke nave
Skylden brer over meg; jeg er en sniker, jeg er en unnasluntrer, jeg skulker, jeg er en belastning, jeg er en byll på samfunnets stolthet. Jeg er sykmeldt.......
Kroppen funker ikke som den skal, den slår seg av når jeg prøver å fylle skoene til en pliktoppfyllende borger. Og når den har skrudd seg av en stund innser jeg at jeg må krype til korset og ta kontakt med legen. Det kommer dommen; " Nå har du gjort det igjen! Det kan hende kroppen din trenger en liten timeout nå. "
De første ukene går jeg i et vakuum, vet ikke opp og ned på tilværelsen. Prøver å fylle hjemmerollen så godt jeg kan. Late som at alt er bra. Så løfter skylaget seg og dagene ble litt lengre og lysere, kreativiteten vokste og jeg ideene til sittestilleakitviteter vokste. Samtidig vokste også samvittigheten. Jeg klarer jo å gjøre noe, jeg klarer jo å være i godt humør. Hvorfor klarer jeg ikke gjennomføre og ta del i jobben min? Hvordan skal jeg klare å kravle meg opp igjen? Må jeg være i dvale over vinteren, for så å kunne strekke litt på beina når vår og sommer dukker opp? Skal jeg forbli et murmeldyr?
Jeg HATER å ikke kunne fylle mine egne sko på jobb. Jeg HATER følelsen av skulking når jeg har et ærend på dagtid. Jeg HATER å ikke vite hvilke dager som er gode. Jeg HATER å ikke kunne stole på kroppen min, når hodet er helt på plass. Jeg HATER å føle meg unyttig. Jeg HATER å ikke vite hvor lenge dette kommer til å vare. Jeg HATER usikkerheten.
Jeg har i det siste prøvd å leve i nuet, tenke positivt, nyte de dagene som jeg klarer å gjøre noe rolig og være glad - ikke tenke at jeg om litt møte på en bratt utforbakke og ikke vite hvor det bærer hen. Jeg har vært positiv, og jeg skal fortsette å være positiv, men i bunn av denne bakken kan et enda større skyldbelagt tema møte meg: NAV. (som sykemeldt har jeg jo en kontakt med dem nå og men ikke i samme grad som jeg kan ende opp med å ha)
Å nave - ble i 2012 et uttrykk. For samfunnet generelt er det et negativ ladd utrykk. Du skal ikke grafse til deg det du har rett på. Men har noen egentlig tenkt over hva man "grafser" til seg?
Den store NAV jackpotten består av hele 66% av din tidligere inntekt. Og kanskje du tjener helt greit i jobb, du har tak over hodet, mat på bordet, klær på kroppen, forsikring, barnehage, telefon, komunaleavgifter, transport og kanskje til og med en cola og sjokolade i helgen (aka litt mer enn utgiftene samlet opp) så har du det du trenger. Men om du må banke på NAV sin dør må du nok skrelle av ganske mye.... Du kan hvertfall glemme cola`n og sjokoladen i helgen.
Heldigvis er jeg ikke der, men skyggen av NAVhuset strekker seg innover tankene mine og gjør det ganske så mørkt og uhyggelig. JEG VIL IKKE DIT!
Jeg har litt tid igjen, og som Espen Askeladden har jeg hjelpere på min usikre vandring. Jeg har hørt at den gode hjelperen jeg skal innom i april blir en god støtte på veien. Den skal hjelpe meg å stake veien videre, kutte ned litt ugress, beskjære noen trær og plante noen blomster sånn at veien videre ikke blir mørk og stusselig.
Og jeg skal klare dette. Jeg skal føle at jeg fyller de beste skoene som finnes, jeg skal slippe de vonde følelsene om å være en byll og unnasluntrer. Jeg skal reise meg igjen og føle meg verdig og god! Jeg vil gjerne føle at fyrtåret mitt der i det fjerne ligger på en kurs for meg som er best på alle mulige måter, uten for store skjær og farlig farvann. Målet er jo at jeg skal føler at jeg strekker til og gjør godt for meg.
Jeg har fått den store æren av å få lov å bruke Bjørg Thorhallsdottir sine vakre bilder, når jeg ikke har noen som strekker til selv.
Gå inn på http://www.gallerilykkehaven.com/default.html å bli bedre kjent med denne fantastiske kunstneren.
 |
| Bjørg Thorhallsdottir - er du frisk så er du rik |
De første ukene går jeg i et vakuum, vet ikke opp og ned på tilværelsen. Prøver å fylle hjemmerollen så godt jeg kan. Late som at alt er bra. Så løfter skylaget seg og dagene ble litt lengre og lysere, kreativiteten vokste og jeg ideene til sittestilleakitviteter vokste. Samtidig vokste også samvittigheten. Jeg klarer jo å gjøre noe, jeg klarer jo å være i godt humør. Hvorfor klarer jeg ikke gjennomføre og ta del i jobben min? Hvordan skal jeg klare å kravle meg opp igjen? Må jeg være i dvale over vinteren, for så å kunne strekke litt på beina når vår og sommer dukker opp? Skal jeg forbli et murmeldyr?
Jeg HATER å ikke kunne fylle mine egne sko på jobb. Jeg HATER følelsen av skulking når jeg har et ærend på dagtid. Jeg HATER å ikke vite hvilke dager som er gode. Jeg HATER å ikke kunne stole på kroppen min, når hodet er helt på plass. Jeg HATER å føle meg unyttig. Jeg HATER å ikke vite hvor lenge dette kommer til å vare. Jeg HATER usikkerheten.
Jeg har i det siste prøvd å leve i nuet, tenke positivt, nyte de dagene som jeg klarer å gjøre noe rolig og være glad - ikke tenke at jeg om litt møte på en bratt utforbakke og ikke vite hvor det bærer hen. Jeg har vært positiv, og jeg skal fortsette å være positiv, men i bunn av denne bakken kan et enda større skyldbelagt tema møte meg: NAV. (som sykemeldt har jeg jo en kontakt med dem nå og men ikke i samme grad som jeg kan ende opp med å ha)
Å nave - ble i 2012 et uttrykk. For samfunnet generelt er det et negativ ladd utrykk. Du skal ikke grafse til deg det du har rett på. Men har noen egentlig tenkt over hva man "grafser" til seg?
Den store NAV jackpotten består av hele 66% av din tidligere inntekt. Og kanskje du tjener helt greit i jobb, du har tak over hodet, mat på bordet, klær på kroppen, forsikring, barnehage, telefon, komunaleavgifter, transport og kanskje til og med en cola og sjokolade i helgen (aka litt mer enn utgiftene samlet opp) så har du det du trenger. Men om du må banke på NAV sin dør må du nok skrelle av ganske mye.... Du kan hvertfall glemme cola`n og sjokoladen i helgen.
Heldigvis er jeg ikke der, men skyggen av NAVhuset strekker seg innover tankene mine og gjør det ganske så mørkt og uhyggelig. JEG VIL IKKE DIT!
Jeg har litt tid igjen, og som Espen Askeladden har jeg hjelpere på min usikre vandring. Jeg har hørt at den gode hjelperen jeg skal innom i april blir en god støtte på veien. Den skal hjelpe meg å stake veien videre, kutte ned litt ugress, beskjære noen trær og plante noen blomster sånn at veien videre ikke blir mørk og stusselig.
Og jeg skal klare dette. Jeg skal føle at jeg fyller de beste skoene som finnes, jeg skal slippe de vonde følelsene om å være en byll og unnasluntrer. Jeg skal reise meg igjen og føle meg verdig og god! Jeg vil gjerne føle at fyrtåret mitt der i det fjerne ligger på en kurs for meg som er best på alle mulige måter, uten for store skjær og farlig farvann. Målet er jo at jeg skal føler at jeg strekker til og gjør godt for meg.
 |
| Bjørg Thorhallsdottir - mening med livet |
Gå inn på http://www.gallerilykkehaven.com/default.html å bli bedre kjent med denne fantastiske kunstneren.
Jeg forbinder naving med det å få penger du ikke fortjener. Som de som jobber og mottar trygd de ikke skulle hatt. Det vil si, at er du sykemeldt eller på aap så får de pengene fordi du har rett på de. Du er syk. Du har legeerklæringer og du har jo betalt inn skatt siden du begynte å jobbe som tross alt går til denne potten. Så jeg har ikke dårlig samvittighet for at jeg mottar aap. Jeg har bare dårlig samvittighet for å være syk :S
SvarSlettJeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Mislykket. Lat. En belastning. Det er ord som ofte går igjennom hodet mitt. Tanker jeg har om meg selv. Ingen kan se mine smerter. Jeg føler jeg hele tiden må rettferdiggjøre meg selv. Fortelle om plagene mine, slik at folk ikke bare skal glemme at de faktisk er den reelle årsaken til at jeg går hjemme nå. At jeg ikke vet hva fremtiden vil bringe, både kroppslig, økonomisk og jobbmessig sett, skremmer dritten ut av meg! Jeg føler meg bitteliten, og klarer ikke la være å bli såret når jeg hører uttrykket "å nave" :(
SvarSlettSender deg en klem <3
Jeg forstår akkurat det du mener, men husk at du er selv din største fiende med tanke på hva du fortjener. Prøv å snu tankene, ville du tenke på andre som er sykmeldt for unnasluntrer? Neppe:) Kunsten er å se at du selv ikke er det heller.
SvarSlettStor varm klem til deg
Hei, se nå kom kommentaren din fram, Kristin!!!
SlettTakk for varme ord og støtte!
Det er jo sant det du sier om at jeg tenker ikke sånn om andre :-)
Stor klem tilbake til deg!
Takk for at dere kommenterer, skal svare dere litt bedre når jeg kommer meg hjem på torsdag og sitter ved maskinen. Litt tungvint å svare via iPad 😯 men vi skal holde humøret oppe!
SvarSlett