Å gå på ski - hvorfor jeg er som jeg er

Jeg kan ikke og vil egentlig ikke gå på ski.

Det er noe av det verste jeg vet.

Jeg føler jeg ikke får det til fysisk ,
jeg vet vel egentlig ikke om jeg klarer det nå.

Men det er en psykisk greie der og ,
jeg fikser det ikke.

Får på en måte klaustrofobi med ski på beina.

Og det ender med at jeg får et panikkanfall 

og vil bare legge meg ned å dø.

Men at en voksen dame legger seg ned i skisporet

 er enda flauere enn å falle i skisporet.

Sist gang jeg gikk på ski var under skiuke på Lærerutdanninga. 

Vi var på Skeikampen fra mandag til fredag

og gikk på ski. 

Nedover på to ski, en stor fjøl nedover

 bortover med og uten leking og hopping.

Vi var ute hver dag og lekte oss og hadde det gøy. 

Til og med jeg koste meg masse.

Bortsett fra en dag:

Da skulle vi lære diagonalteknikk. 

Først skulle vi smøre våre egne ski, 

sånn at vi ikke kunne klage til noen andre.

Så skulle vi bruke 3 timer

i et 100m langt og helt rett skispor, 

og øve på diagonalteknikk!

Jeg husker de 3 timene som terror. 

Fram og tilbake med med 

føtter og armer som overhode ikke ville samarbeide, 

skismurning som var akkurat som jeg husket den alltid har vært,

- glatte ski uten tak noen vei - 

en dundrende puls av angstanfallet som nærmet seg, 

 gråten i halsen

og ikke minst flauheten over å føle det sånn. 

Jeg hadde mest lyst å slippe tårene løs, 

legge meg ned på bakken,

gjemme hodet i snøen, 

vekk fra verden rundt,

sånn at ingen fikk kontakt med meg. 

Bare bli liggende til de andre var ferdige, 

og sakte men sikkert snike meg inn i hytta og sove over den grusomme dagen. 

Men nei, 

jeg holdt ut!

Gav alt jeg hadde og 

gjorde mitt beste.

Da terrortimene var over sa læreren vår at andre halvdel av dagen

var langtur. 

Alle skulle gå fritt i de endeløse løypene innover fjellet. 

Jeg gikk sakte bort mot han 

og med bøyd hode sa jeg at jeg stod gjerne over den turen. 

Han svarte at det var greit, 

og at jeg hadde gitt nok innsats den dagen.  

For å komme tilbake til hyttene var det en lang slak nedover bakke.

Midt i den var en gruppe med mine medstudenter som hadde andre øvelser. 

Og akkurat da de fikk øye på min ubalanserte ploging ned den pinlig lille bakken, 

mistet jeg kontroll over de håpløse skiene ,

selvfølgelig krysser de seg 

og jeg på på trynet. 

Det var sikkert kjempegøy for de som så på.

Den gråten som allerede var i halsen

kom farlig nærme øynene. 

  

Kunne vært meg, men utstyret er litt for proft.

Jeg stavret meg opp

og kom meg på beina.

Lot som jeg lo til de andre og skyndte meg videre.  

Ved første mulig sjanse gikk skiene av, 

og der har de vært siden. 

Men har vel skjønt at når tasselassen blir større

må mor også finne fram langrennskia. 

Men da kan vi lære sammen

- han og jeg. 

Og når han går forbi meg i teknikk og hurtighet

kan jeg bære sekken med ved, pølser og kakao. 

Så lager jeg bålplassen 

mens gutta løper fra seg maurene i rompa. 

Men nå gleder jeg meg bare til snøen er borte, 

sånn at jeg kan nyte skogen sånn som jeg liker den. 

Å hoppe fra tue til tue,

over bekker og steiner. 

Sukk 

- bare våren kan komme nå.