Å leve i uvisse .....

Noen ganger er nervene litt ekstra frynsete.

Det føles som om jeg er en ballong

som blir fylt mer og mer med luft.

Leve i en uvisshet,
for om det kommer bare litt mer luft,

kan alt sprekke på 1-2-3

Eller om man går midt utpå en stor innsjø dekket av syltynn is, 

og hver nye bekymring gjør deg fysisk tyngre,

og man bare venter på det siste lille problemet

 som gjør at isen under beina dine begynner knase og gi etter.

Hvor havner man da?

Når ballongen sprekker, 

blir man plukket opp av vinden

og flyr lett og ledig videre?

Eller krasjlander man i bakken?

Om isen sprekker under en,

vil man bedøves av det iskalde vannet,

og bare drive under isen til neste råke?

Eller synker man som en tung stein, 

til den mørke og kalde bunnen. 

Jeg vil overhode ikke krasjlande eller på bunn av en iskald innsjø.

Jeg vil heller fly sorgfri med vinden,

eller fryse en liten stund for så å titte opp av neste lyse råke.

Men av og til har man høye ønsker om noe, 

men det er ikke en selv som styrer skjebnen om det vil oppfylles.

Jeg vil få tillatelse til å bygge ut!

Jeg vil ha barnehageplass....

Jeg vil at mormor skal få beholde plassen på sykehjem....

Jeg vil......

Jeg vil......

JEG VIL!!!!!!!!!!!!

Men det er som om jeg står midt i en vanvittig stor skog....

Og roper så høyt jeg bare kan. 

Men ingen kan eller vil høre meg.

Dyrene og fuglene rundt høre stemmen min, 

men de kan ikke og vil ikke hjelpe.

Det føles nyttesløst. 

Da kan jeg like gjerne bare krasjlande i bakken

 eller bli dratt ned på bunnen og leve i mørket 

i alle mine dager......

Bildene er lånt fra 

http://www.flickr.com/photos/dreamincolour/2666953823/

og

http://www.photosight.org/photo.php?photoid=19045