ærlighet

Jeg har fått mange tilbakemeldinger på at jeg er så ærlig, at det er så mange som kjenner seg igjen i det jeg skriver. Enten de har en kronisk lidelse, kjenner noen som har det litt vanskelig, er syk eller de er "vanlige" oppegående mennesker og kjenner at noen ting kan være tungt.

Det er mange år siden jeg begynte å være ærlig, jeg var i et forhold som ikke var sunt for meg.
Jeg ble deprimert og hadde av og til ikke lyst å leve lengre, mine nærmeste barndomsvenner trodde at jeg var ute i verden og jobbet. Når sannheten var at jeg lå hjemme og gråt, noe jeg fortalte når jeg var over den verste kneika. Den gangen lærte jeg at om livet blir litt tøft kan du få mye støtte om du er åpen og ærlig med vennene dine, og de kan faktisk få noe godt ut av en tør å si at noe kan være tøft.

Allerede da skvatt folk over ærligheten min og at jeg viste fram mine mest sårbare sider. I mediene for noen uker siden var det endel snakk om at man ikke burde stå fram offentlig via blogger og andre sosiale nettverk om sine skavanker. Det vil bli vanskeligere å få en ny jobb om man er ærlig for verden fordi man blir googlet, og da kan de enkelt finne ut hvor ens personlige akilles ligger og mennesker med akilleser er ikke attraktive i arbeidslivet.

Og jeg ser den - jeg gjør det.
Jeg skjønner at det er vanskelig for min arbeidsgiver at jeg har den kroppen jeg har, jeg vet jo ikke alltid selv hvor jeg har den. For jeg er utrolig god på å bite tennene sammen for å gi mennesker rundt meg det de trenger, for så å falle sammen etter en stund. Det har vært min metode i noen år, som feiler hver gang. Og når det skjer blir jeg ikke bare utslitt, men jeg blir også som regel mentalt utslitt. Den dårlige samvittigheten gnager seg inn til marg og bein, for å borre seg fast i meg som en liten "depresjonsinfeksjon".

" Du duger ikke for du strekker ikke til"

" Skjerp deg! Du fikser ingenting!"

" ÅÅÅÅÅÅÅ ikke skuff verden rundt deg, nok en gang"

Mye av min samvittighetskvote fylles opp av jobbrelaterte materie, jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke er på jobben, jeg har dårlig samvittighet for at noen må gjøre det jeg har påtatt meg ansvaret for, jeg har dårlig samvittighet ovenfor mine kollegaer som får en ekstra byrde ved at jeg ikke er der og gjør jobben min, jeg får dårlig samvittighet for den som må finne en til å fylle plassen min.

I tillegg kommer den delen av gnagende samvittighet jeg har for familien min hjemme. Jeg har ikke fikset det å kombinere jobb,hjem, barn og mann. Jeg strekker ikke til overalt, og det er de siste som har fått lide mest.

Jeg regner ikke med at jeg kommer til å slutte å være ærlig med hvordan dagene går,
for det jeg og MANGE andre bærer på er ganske så usynlig og da er det viktig at ordene får fly fritt. Det er så mange som underveis i min ærlighetsreise, har sagt takk og fortalt hvordan jeg har hjulpet dem. Enten i det å være litt mer ærlig og åpen selv, men også til å forstå hvordan nære venner og familie har det.  På det personlige planet hjelper det meg å få ut ting, snakke om det eller skrive om det - da slipper tyngden fra skuldrene mine og hodet slipper en runde til alene i berg- og dalbanen.

Jeg vil si unnskyld til alle dere som ikke har lyst å høre på problemene mine, bare stopp meg og geleid meg inn på et annet emne. Jeg har full forståelse for det!  Så vil jeg så takk til dere som har kommet opp til meg og snakket om problemer dere eller andre møter på, for det lærer jo jeg av. Og ikke minst så hjelper det meg om jeg kan hjelpe noen andre med mine tanker og måter å takle ting på.