historien om hu kattedama

Satt i går kveld og så på et katteprogram og "programlederen" snakket noe om at katter kommer til en på riktige perioder i livet - og de forsvinner med en grunn. 
Til å begynne smilte jeg og tenkte "hohoho, for noe tull"

Men så begynte jeg å tenke litt... 

digitaltbilde av papirbilde
Se så nydelig en klump

Min første katt Spike, oppkalt etter vampyren i Buffy-serien, fikk jeg av en studievenninne etter hennes unge innekatt stakk ut av vinduet en vårkveld når hun var med familien på helgetur på Sørlandet. Den utvalgte var gatas kjekkas og boss, og endte med et kull på fem unger og der i blandt min Spike.

En skikkelig kosekatt

Jeg hadde gjennom ungdomstiden bestemt meg for at jeg skulle ha en katt når jeg flyttet hjemmefra. Jeg hadde en tøff periode i livet og Spike ble min baby og hjertevenn. En mer kjærlig og fortrolig katt er det lenge siden jeg har sett. Han var snill mot alle, små som store - gjorde ikke en flue fortred, bortsett fra to mus og en snok, som havnet i gangen min og han elsket å erte naboens Rotwailer som stod i løpesnor. Spike fikk lov å tusle ute noen timer på ettermiddagen, han likte seg best inne når vi ikke var hjemme, og ville gjerne ut å løpe når vi kom hjem på ettermiddagen. Men han ble bare borte noen timer, for når tannpussen og kveldsstellet sto for tur la han seg til rette øverst på hodeputen min og lå rundt hodet mitt hele natten. Dessverre ble min tid med Spike kort, da han var 10mnd gammel var han ute og løp med en nabokatt da han hoppet inn i en kjørende bil. Heldigvis døde han på stedet og vi begravet han i hagen. Jeg gikk inn i en depresjon etter Spike døde, heldigvis fikk jeg enormt god hjelp som gav meg styrke og mot til å gjøre viktige endringer i livet mitt. 

Dette ble tatt et par måneder etter
de to flytttet inn

Det ble snakk om at to bittesmå kattunger, Emil og Marius, fra Dyrebeskyttelsen og Kattehuset skulle få flytte inn. Historien om disse små stakkarene er makaber og grotesk. Dyrebeskyttelsen hadde fått nyss om en løs katt som hadde fått et kull på fire. Denne familien levde ute og hadde ikke tilhold i noe hus, så de ville gjerne få tak i de og ta vare på de nyfødte. Men før de klarte det var en gjeng på rundt 20 barn i alderen 4-12år som fikk tak i familien. De behandlet ikke kattene med ømhet og kjærlighet, det endte med at to av kattungene døde av grotesk behandling (avrevne lem, kastet fra tak osv) de to andre små kom seg unna med mindre skrammer og stor skrekk. De kloret seg fast i kattemoren som la på sprang inn i et kratt, der fant frivillige fra Dyrebeskyttelsen de to små en liten stund senere. Moren fikk de aldri tak i. Alt dette gjorde det uvisst om de stakkars små kom til å overleve de første levemånede sine, og om de i det hele tatt ville bli katter å ha i en familie. 

Samtidig som det var usikkerhet rundt disse små og om de kunne flytte inn, fikk jeg spørsmål om jeg kunne passe Frida, mammaen til Spike, over sommeren. Hun hadde det ikke så bra der hun bodde, og når eieren skulle på ferie trodde de det ville bli stressende for den tynne,pjuske og nesten pelsløse katten. Hun gikk under navnet SkinnyTableWalker, fordi hun var så tynn og holdt seg oppe på bordet for å unngå barna, de andre kattene og hunden som i var ofte på besøk i huset. Hun likte seg best i selskap med mennesker, men den siste tiden var hun ikke sosial med noen, men lå som regel alene på bordet og sov og var tydelig deprimert. Hun kom inn i huset på sommeropphold ikke så lenge etter Spike ble gravlagt. De første dagene var hun nervøs, jeg visste at hun ikke spiste så mye. Men jeg prøvde alle typer fôr jeg kom over, og det endte med at hun satt og spiste ut av hånden min. Jeg husker den gleden jeg følte da hun endelig spiste noe, så i en uke håndforet jeg henne. Til hun en dag spiste selv ut av skålen. 

Vi tok godt vare på hverandre, vi to

Første gang min mor møtte på Frida var det eneste hun kunne si: « For en stygg katt» og hun hadde nok ikk så feil i det. Pelsen var matt, pjuskete og stygg, halen hadde nesten ikke pels, øynene var innsunkne og ansiktet smalt og dratt. Men etter tre uker forandret katten seg. Pelsen begynte å vokse, den ble blankere, tettere og finere. Halen som hadde hengt ned mellom beina stod mer og mer opp og hun lekte og snakket med oss. Så da familien kom tilbake fra ferie ville de ikke ta henne med seg hjem. De så at hun hadde forandret seg stort på den lille stunden og mente hun fortjente et bedre liv. Og jeg som allerede var blitt enormt glad i den spesielle katten takket ja for nok en herlig katt fra denne familien. 

FRIDA - alltid i mitt hjerte

Frida, har jeg skrevet om før og hun var hjertet mitt i mange år. Hun forstod meg, og leste meg som en åpen bok - bortsett fra det siste året hennes. Hun var en merkelig katt, med stor personlighet. Hun trodde hun var menneske, ikke katt. Hun skulle smake på alt jeg spiste når jeg satt i sofaen, elsket å være med ut i bånd (men gikk ikke lengre en oppkjørselen og hagen), når min lillesøster og en venninne var på besøk var hun en ivrig hårvasker. (Noe jeg i senere tid har lært at det betyr at de skal ta vare på personen) 
Dessverre utviklet Frida nye psykiske problemer da vi fikk en liten baby inn i huset. Jeg prøvde lenge med forskjellige medisiner og metoder, men hun var så stresset at hun fikk kronisk urinveisinfeksjon og hadde ganske vondt og ikke et godt liv. Så jeg måtte ta det enormt vanskelige valget å si farvel til henne hos en dyrlege. Hun ble også begravet i hagen, rett ved sønnen Spike. Frida bar all min smerte og alle mine problemer i hjertet sitt, hun var den eneste som fikk høre om alt jeg tenkte og følte. Hun kom i livet mitt som en reddende engel og forlot meg da det var på tide at jeg skulle ta vare på meg selv og HØRE på mine egne problemer.

Det var en tid de var bestevenner, disse to

Da det endelig ble tatt en avgjørelse om de to små kattungene var det ikke avtalt at Frida skulle bli, men det gikk bra med henne og de to små. Hun tok vare på dem som sine egne barn, og lærte de hvordan livet var i leiligheten. Disse to bittesmå måtte etter avtale med Dyrebeskyttelsen tvangkoses minst to ganger dagen. De var veldig nervøse og lå oftes sammen i en liten krøll på sofan. Da skalv da de ble plukket opp for å koses med og jeg var veldig usikker på hvordan dette skulle gå. Men de vokste opp, for det meste har de ligget under sofaen, men de har kommet fram og kost og lekt mens det har vært ro i huset.   Etter noen få uker måtte de til veterinæren for vaksine. Jeg fikk beskjed om at det var noe galt med Marius sine testikler, og jeg husker jeg ble satt ut og spurte om det var noe farlig. Veterinæren svarte rolig at de ikke var der. Forfjamset som jeg var lurte på om det var noe som kunne gjøres, hvor svaret var enkelt: Du bør finne et annet navn enn Marius. Da først skjønte jeg hva som var galt, hun hadde fått feil kjønn. Så der og da bestemte jeg meg for at hun skulle hete Ronja. Etterhvert som årene gikk ble hun tøffere og tøffere, men en kveld falt Ronja ut av vinduet mens jeg luftet sengetøy, og etter den flyturen ut i vinterkulden gjorde at hun ble reddere igjen og mer tilbaketrukken. 

et av de siste bildene av Emil

Ronja, liker å ligge på sofakanten

Opp gjennom årene har de gått under navnet "kattene under sofaen", ingen gjester har sett de noe særlig 
( om de ikke har sovet over på sofaen og våknet med to eller fire katteøyne rett foran nesen)  
Men jeg kan konstatere at de har vært masse ute på verandaen når det er fint vær og ikke snø, Emil elsket å leke med leker og i fjor sommer sto de å snuste på livet rett utenfor inngangsdøren. Edvard, sønnen i huset, fikk etterhvert lov å kose med en Emil som ble tryggere og lå oppsøkte mer kontakt fra flere enn bare meg.

vakre lille Emilen

Dessverre begynte Emil for noen måneder å kaste opp reglmessig. En stund trodde jeg det var hårballer og tok det ikke særlig seriøst, men måtte innse at noe var galt da han en morgen var slapp i kroppen og blikket var helt fjernt, jeg så han spiste og drakk, huden virket ikke dehydrert og tenkte jeg måtte følge godt med. Han kviknet litt til i løpet av et par dager, men jeg valgte å ringe veterinærkontoret siden jeg skulle bort et par dager. De ba meg komme innom bare for å sjekke, og for å være på den sikre siden. Jeg dro dit og trodde jeg skulle bytte fôr, men der tok jeg feil. Det viste seg at han hadde en ganske så stor svulst i magen som det var lite å gjøre med. Så jeg ble nok en gang satt i den posisjonen at jeg måtte velge å si fravel til en kjær venn hos dyrlegen. Når snøen og telen har gått skal han få lov å bli gjenforent med Frida ute i hagen. Jeg vet med hele mitt hjerte at jeg har gitt Emil det beste livet han kunne ha med de forusetningene han startet det med. Men det gjorde det ikke mindre trist. Dette farvel`et er mer i nåtid, og jeg har ikke helt forstått hva «grunnen» skulle være for det. Men jeg kan tenke meg at det skal gi meg en lekse om at jeg må være flinkere til å ta vare på meg selv. I romjulen og tiden før nyttår bestemte jeg meg at 2013 skulle være året jeg tok mer vare på meg selv og min helse - og nå skal jeg snart «legges inn» til rehabilitering og «opptrening» i en måned. Kanskje Emil sin avskjed har med det å gjøre? 

Nå sitter vi igjen med en veldig usikker Ronja. Hun har aldri vært særlig glad i bevegelser, og gjemmer seg ofte under sofaen. Men når jeg (og/eller Edvard) sitter kommer hun fram og legger seg og ser på livet. Når jeg er alene, (som ikke er så veldig sjelden) er hun framme, leker og koser som hvilken som helst annen katt. Hun ELSKER oppmerksomhet, og glemmer jeg bevege fingrene i et par sekunder når jeg koser henne sier hun klart ifra.

Ronja som skjuler seg
så godt hun kan i pelsen sin

Hun har blitt en skravle katt, ligger ved siden av meg i sofaen og skravler, svarer når jeg snakker til henne. Jeg kjøpte feromoner som jeg satt i støpselet med en gang jeg kom alene hjem fra veterinæren, og har kjøpt et nytt fôr som heter Calm. Jeg syns jeg ser en framgang og at hun har blitt litt tøffere de siste ukene. Kanskje det egentilg ikke var plass til henne før? Jeg håper hvertfall at hun har det bra og i bunn og grunn trives her i hjemmet vårt. Hun er en kose katt og jeg håper tryggheten hennes vokser og at en dag får de andre som bor her også kose like mye som jeg gjør. Kanskje jeg skal se henne forvandles og følge hennes fotspor… det vet jeg ikke og det er det bare tiden som vil vise.

Men når Ronja etterhvert takker for seg, man vet jo ikke den dag i dag når det kommer til å bli, men da skal jeg ta meg en liten kattepause. Kattene mine har hatt en så stor plass i hjertet mitt, at de skal få lov å leve videre der en stund og jeg skal være fornøyd med at jeg klarte å gi de små skjøre skapningene så gode liv som overhodet mulig i deres situasjon. Og det er da kanskje på tidet at jeg har lært meg å stå på egen ben og kunne prioritere mine egne behov litt bedre.