Gårdagens solnedgang gir dagens soloppgang

I går ble en rar dag.

Dette var gårdagens ettrmiddagshimmel

Siden 2005 har jeg unnskyldt meg for at jeg ikke orker gjøre forskjellige ting.
Noen har sett rart på meg,
andre har trodd jeg var lat og giddaløs,
mange har bedt eller tenkt at jeg bør ta meg sammen,
få har forstått med en gang.

I nesten syv år har jeg prøvd å leve et normalt liv,
gjøre det som kreves av en samfunnsborger med overporsjonert samvittighet.
Jeg har i korte og lengre perioder vært helt sykemeldt, delvis sykemeldt eller bare hengt etter på studier.
I like mange år har jeg fått vite av leger, at det er ikke noe spesielt med meg.
Fastlegen min har forsøk å følge ME-kriterielisten,
men ikke alle prøvene er tatt så ingen diagnose er satt.
Det jeg står igjen med er en navnløs tilstand - slitenhetsyndrom......

Kollegaer på jobb sier at alle blir slitne i den jobben vi har,
og jeg skjønner at alle blir slitne.
I helgene når har jeg lyst å finne på noe morsomt med min lille familie,
er kroppen ofte så oppbrukt at selv en gåtur ned for å mate endene er langt fra oppnåelig.
En kort tur inn i skogen rett bak huset,
gutta løper i forveien med mor haltende etter er ofte det vi ender opp med.
Til og med det å dusje krever for mye, så det utsettes.
Noen dager så står det mellom en dusj og leke med den lille skatten min.

Solen i skrivende stund

Nå ser jeg en ny soloppgang.
Jeg har fått tilbud om fire ukers rehabiliteringsopphold i løpet av våren.

Det betyr at jeg blir trodd,
det betyr at det jeg har kjempet for i alle år er reelt,
det betyr at endelig skjer det noe,
men det betyr også at noe må forandres.

Jeg har vært "frisk" i en sliten kropp,
men nå som jeg har fått dette tilbudet har jeg på en måte fattet at jeg er "syk" i en relativ frisk kropp.
For det er jo egentlig ikke noe galt med kroppen,
bare det at den lagrer og reproduserer energi feil.
Som regel har jeg ikke vondt i kroppen,
det er bare på skikkelig dårlige dager.

Jeg syns tanke på å være fire uker hjemmefra er skummelt,
å ikke kose med den lille skatten min,
ikke være sammen den store skatten min,
og ha fokus på meg selv i fire uker.

Jeg har en ny vår i vente!