INTROVERT VS EKSTROVERT
 |
| denne fant jeg på pinterest |
I samfunnet i dag er det veldig mange som vil stikke ansiktet sitt fram.
Om de vil oppnå penger, berømmelse eller bare få sagt meningene sine
det er ikke alltid like klart og tydelig.
Eller noen er mer snakkesalige enn andre
og derfor syns bedre og mer.
Jeg må vel innrømme at en gang i ungdommen prøvde jeg å stikke fram nesetippen jeg og,
men den dag i dag lever nesetippen og resten av kroppen godt unna spotlighten
( hvertfall til hverdags )
Jeg var av den typen som skravlet med alle på en fest,
stod ikke stille, måtte mingle, småprate og danse
Inni meg er det en del som fortsatt sliter med å være ekstrovert,
men det er ikke alltid jeg klarer.
Jeg er blitt dårliger på å småprate,
det er ikke så lett å finne emner å prate om bestandig,
og er jeg litt sliten skrur hjernefuksjonene som ikke trengs å brukes av.
Et eksempel er lunsjpause på jobben,
jeg jobber med en fantastisk gjeng,
alle sammen står og prater hele dagen,
og når de endelig kan ta lunsj og pause samtidig,
stopper de ikke opp med å prate.
Neida, da skal det tulles, le, spøkes og skravles.
Gud for en herlig gjeng,
men jeg klarer ikke sitte på personalrommet da,
det blir litt for mye for meg.
Og i den situasjonen føler jeg meg veldig introvert,
og kjedelig.
Jeg vet at jeg egentlig ikke er kjedelig
- jeg er egentlig et hav av smil og morro,
bare ikke alltid.
Sammen med håndballdamene mine er det litt annerledes,
denne gjengen er så fantastisk og så enestående
at jeg klarer ikke gi slipp.
Selv om jeg ikke har spilt aktivt på flere år
jeg får være med når jeg klarer på det jeg klarer.
Det skjer noe hele tiden når jeg er sammen med dem,
men jeg sliter jeg meg ikke alltid ut.
Det kan være fester, hytteturer, cupturer
og seriekamper.
Jeg kan trekke meg litt tilbake
og bare være der og med på min måte,
en introvert versjon av ekstrovert.
Min konklusjon er at du trenger ikke være
introvert vs ekstrovert
du kan være introvert og ekstrovert
på en gang
eller
alternerende.
Det er situasjonsbetinget,
og
humørbetinget.
Jeg er den jeg er,
og prøver å være det beste jegèn jeg kan.
men det er ikke alltid jeg klarer.
Jeg er blitt dårliger på å småprate,
det er ikke så lett å finne emner å prate om bestandig,
og er jeg litt sliten skrur hjernefuksjonene som ikke trengs å brukes av.
jeg jobber med en fantastisk gjeng,
alle sammen står og prater hele dagen,
og når de endelig kan ta lunsj og pause samtidig,
stopper de ikke opp med å prate.
Neida, da skal det tulles, le, spøkes og skravles.
Gud for en herlig gjeng,
men jeg klarer ikke sitte på personalrommet da,
det blir litt for mye for meg.
Og i den situasjonen føler jeg meg veldig introvert,
og kjedelig.
Jeg vet at jeg egentlig ikke er kjedelig
- jeg er egentlig et hav av smil og morro,
bare ikke alltid.
denne gjengen er så fantastisk og så enestående
at jeg klarer ikke gi slipp.
Selv om jeg ikke har spilt aktivt på flere år
jeg får være med når jeg klarer på det jeg klarer.
Det skjer noe hele tiden når jeg er sammen med dem,
men jeg sliter jeg meg ikke alltid ut.
Det kan være fester, hytteturer, cupturer
og seriekamper.
Jeg kan trekke meg litt tilbake
og bare være der og med på min måte,
en introvert versjon av ekstrovert.
Min konklusjon er at du trenger ikke være
introvert vs ekstrovert
du kan være introvert og ekstrovert
på en gang
eller
alternerende.
Det er situasjonsbetinget,
og
humørbetinget.
Jeg er den jeg er,
og prøver å være det beste jegèn jeg kan.
 |
| denne kom også fra pinterest |
Det er akkurat slik jeg har det også, slik som du beskriver det der. Blant noen er jeg den største skravlebøtta, mens med andre er jeg den mest sjenerte. Særlig når jeg var i jobb og var nytt på ett sted, da skulle jeg ønske at jeg var en skilpadde som kunne gjemme meg i huset mitt ;)
SvarSlett