I løse luften ?

De siste dagene har jeg kunnet glede meg mer og mer over at jeg i april skal ha fire uker som er helt mine. Det er flere samtaler med venner og kjente som har hjulpet meg til å innse at dette er bare positiv.
De fire ukene skal bare jeg stå i fokus av min tid og min energi. I løpet av de fire ukene kommer jeg til å møte mange oppturer og nedturer, mye glede, mange smil, høy latter, tung sorg, våte tårer, (forhåpentligvis) tydelig sinne, enorm godhet, fine lettelse, rivende smerte, mørk frykt, rik lærdom, nyttige erfaringer, menneskelige feil, dumme tabber og utrolig mye annet som jeg ikke har tenkt igjennom enda.

Jeg skal bli flinkere til å lage små gleder i hjemmet.
Små lys kan også lyse opp et rom.

På den andre siden av de fire ukene skal jeg komme ut som et menneske som har lært seg selv å takle på en helt annen måte, det er jeg helt sikker på allerede nå. Jeg kommer til å lære om hvor mine grenser går, når det gjelder jobb, emosjonelt, fysisk og ikke minst sosialt.
Jeg skal ta til meg hver lærdom som en skatt og gjøre alt jeg har for at jeg etter disse ukene bli friskere. Om jeg noen gang blir helt frisk vet jeg ikke, det tror jeg ingen vet. Men jeg kommer til å sitte igjen med flere verktøy som skal hjelpe meg i livet framover.

Det er et par stykker som har gitt meg det rådet om å ta vare på de fire ukene, selv om hjemlengselen herjer på sitt sterkeste ikke gi etter med en gang og be om besøk eller dra hjem. Men tenk at de hjemme er der om et par dager og om jeg bare holder ut litt lengre så har jeg bygget opp kroppen enda litt til og er et mye bedre menneske for de to hjemme.


Men nok en gang i mitt liv så lengter jeg etter noe som skal skje.
Jeg er ekstremt dårlig på å annerkjenne øyeblikket, sette meg ned og nyte gode ting.
Jeg føler akkurat nå at livet mitt er en berg- og dalbane, jeg blir slengt fra side til side og rekker ikke komme meg ut av vognen før det bærer opp en ny bakke. Alle vet hvordan det føles på toppen av den bratteste oppoverbakken på en berg- og dalbane, akkurat der hvor man føler man henger i løse luften. Akkurat i det millisekundet hvor man tenker ; "Herregud, hvor skal dette ende ?" Da kommer det en nedoverbakke med krappe og uforutsette svinger, hvor man bare må stramme til og holde igjen så man ikke blir ristet i filler. Når vognen endelig stopper og man gå ut opplever man at man kommer seg gjennom de verste bakkene, opp som ned, svingene og kastene, man er i livet bare litt ekstra sliten.

Hvordan jeg skal klare å nyte livet  mitt i øyeblikkene som er nå? Innimellom alle endringene, som akkurat nå ikke er en endring i det hele tatt bare en transportetappe, det er for meg et mysterium. Men som jeg har skrevet tidligere så skal 2012 være helsens- og mitt (min familie og venner er inni det ;-)) år. Det er jeg som sitter ved roret, jeg styrer skuta og det er faktisk jeg som bestemmer at jeg ikke vil grunnstøtte så ofte som jeg har gjort i det siste!

Et ærlig bilde på en semisliten dag.
Jeg klarte hvertfall å komme meg igjennom
 dusjen før jeg satt meg ned for å skrive....

Ha en riktig så fin dag videre. 

Og husk å nyte de små tingene i livet !