Slutten på en lang stillhet?
Noen ganger er stillhet en god ting, men ikke alltid. Ting i livet er ikke alltid verd å rope høyt om, og jeg har tidligere har fått skryt og lovord om å være åpen og blitt bedt om å fortsette. Men reisen jeg vært gjennom de siste årene som har vært mindre enn god, det har tatt tid før jeg kunne få det ned på papir. Underbevisstheten min har brukt ekstremt mye tid på å prosessere og fordøye reisen min. De tøffe oppoverbakkene, de krappe svingene, motvinden som føles uendelig. Det har vært mye og føltes som en ensom tur. Noen ganger har jeg sett etter nødbremsen, for dette er ikke reisen jeg bestilte billett til. Jeg begynte å lese en bok forrige dagen, med et forord skrevet at Anne Kat. Hærland. Hun har gått ut offentlig med at hun har en usynlig sykdom som gjør at hun mister synet og vil ende opp totalt blind. Etter det har hun har fått kommentarer om at hun er så tøff og inspirerende som står i og lever med situasjonen hun befinner seg i. Men det er som hun skriver "
